Jenta i smerten.

Jeg har tenkt en del de siste dagene. Faktisk har jeg blitt tvingt til å tenke. Ikke fordi noe spesielt har skjedd. Men fordi smertene har vært så TILSTEDEVÆRENDE.
Jeg er tjuefire år. I elleve av disse årene har jeg hatt vondt i ryggen. Og jeg husker ikke livet før smertene.

Hva feiler meg? Tja. Si det.

Jeg har det som kalles KRONISKE SMERTER. Eller som jeg kaller det i mitt stille sinn: USYNLIGE SMERTER.
For mine kroniske smerter er nemlig stort sett svært usynlige. Og det gjør ting så mye verre for meg. Ikke fordi jeg ønsker medlidenhet, eller fordi jeg har et så sykt behov for å bli sett. Nei. Men jeg trenger forståelse.
I seg selv er det kanskje en umulighet. Det at noen skal kunne forstå hvordan det er å leve med daglige og til tider invalidiserende smerter er ikke så enkelt om man ikke står med huet og ræva i det.

Det er ikke godt å være ung og ikke kunne være som "alle de andre". Mens andre på min alder danser hver helg med de høyhælte skoa sine slengt opp i ei lysekrone - så ligger jeg hjemme og fokuserer på hvordan jeg skal stable puter rundt kroppen slik at smertene ikke dominerer. Vel og merke er det på dårlige dager. De fleste dagene er jeg utad ganske normal. Jeg går en tur, jeg handler, jeg ler, jeg er. Men det gjør fortsatt vondt. Vondt. Vondt.

Denne uka er ting verre enn på lenge. Så mye verre enn jeg kan forklare. Jeg føler jeg dunker hodet mot en piggete murvegg. Flere ganger denne uka har jeg bare hatt lyst til å grave meg ned. Men jeg gjør det ikke. Jeg finner ikke en gang fram noen spade.

Jeg er over på morfinpreparater igjen. Og jeg er lei. Innimellom skulle jeg ønske jeg kunne brekke en finger eller noe. Så folk kanskje skjønte hvorfor jeg har vondt. Og kunne SE at smertene er reelle....

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits