En bitter takknemlighet.

Nok en gang har jeg vrt i Troms. Nok en kamp med spryte i ryggen. Denne gang var det bedvelse og kortison som ble sprytet inn. Jeg var tapper denne gangen. Bitter, men tapper.
Bitter tror jeg man m bli nr man er langvarig og kronisk syk. Om man brer bitterheten utenp eller inni seg er en annen sak. Jeg velger tro jeg hrer til i den siste kategorien. Jeg har egentlig ikke villet innrmme min bitterhet. Men jeg kjenner p den n. Etter sprytene i Troms ble et faktum har jeg kjent p bitterheten ofte.
Jeg er evig takknemlig for at de endelig har funnet en "behandlingsmte" de mener kan gjre livet mitt bedre. Men jeg syns det er forferdelig at det har gtt s langt at jeg n m stikkes med smertefulle spryter for ha et hp om en hverdag med nogenlunde mindre smerter. Jeg blir litt oppgitt av det hele.
Men jeg er hjemme igjen n. Etter helga vil det vise seg om smertene dempes av kortisoninnsprytingen. Jeg er spent. Jeg tr ikke ha for mye hp heller. Skuffelsene er s tunge bre...
Det har vrt en slitsom tid med mye vondt i det siste. Og en lunte like kort som en yevippe. Jeg blir oppriktig lei for at jeg er snn. At jeg er hissig. At trene ligger i ynene mine ved den minste ting. Jeg prver ikke vre snn. Men det er s vanskelig jobbe mot instinktene mine. Men jeg gir ikke opp. Aldri.

life043

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits