En bitter takknemlighet.

Nok en gang har jeg vært i Tromsø. Nok en kamp med sprøyte i ryggen. Denne gang var det bedøvelse og kortison som ble sprøytet inn. Jeg var tapper denne gangen. Bitter, men tapper.
Bitter tror jeg man må bli når man er langvarig og kronisk syk. Om man bærer bitterheten utenpå eller inni seg er en annen sak. Jeg velger å tro jeg hører til i den siste kategorien. Jeg har egentlig ikke villet innrømme min bitterhet. Men jeg kjenner på den nå. Etter sprøytene i Tromsø ble et faktum har jeg kjent på bitterheten ofte.
Jeg er evig takknemlig for at de endelig har funnet en "behandlingsmåte" de mener kan gjøre livet mitt bedre. Men jeg syns det er forferdelig at det har gått så langt at jeg nå må stikkes med smertefulle sprøyter for å ha et håp om en hverdag med nogenlunde mindre smerter. Jeg blir litt oppgitt av det hele.
Men jeg er hjemme igjen nå. Etter helga vil det vise seg om smertene dempes av kortisoninnsprøytingen. Jeg er spent. Jeg tør ikke ha for mye håp heller. Skuffelsene er så tunge å bære...
Det har vært en slitsom tid med mye vondt i det siste. Og en lunte like kort som en øyevippe. Jeg blir oppriktig lei for at jeg er sånn. At jeg er hissig. At tårene ligger i øynene mine ved den minste ting. Jeg prøver å ikke være sånn. Men det er så vanskelig å jobbe mot instinktene mine. Men jeg gir ikke opp. Aldri.

life043

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits