Tromsø - vel overstått.

Torsdag 10.06.09

Jeg våkner til noe som ligner veldig på en speeda kjæreste da klokka ikke har rukket å passere fem om morningen. At min bedre halvdel har en utenomjordisk evne til å være lys våken uansett tid på døgnet er vel det som får piska meg opp tidsnok til å nå både taxi og fly.

800pxtromsinmidnightsun

I det widerøeflyet lander i Tromsø velger venstre motor å streike noe så innmari. Heldigvis skjer ikke dette mens vi er nede i Sørkjosen. Da hadde jeg nok vurdert å bite armen av meg selv. Uansett så resulterer dette i en litt lengre gåtur for å komme i sikkerhet inn på flyplassen. Jeg finner en buss som tar meg med til UNN og klarer der å få i meg litt frokost før jeg prøver å finne avdelingen jeg skal henvende meg. Jeg blir sendt til feil avdeling tre ganger, men etter mye om og men møter jeg Therese som er overlege og skal være min følgesvenn under mitt opphold på sykehuset.

img650x367

Vi har først et møte med en psykomotorisk fysioterapeut som er over gjennomsnittet fantastisk. Hun vrir og vender på meg og ber meg puste med magen. Jeg får beskjed om å slappe av i musklene og det går opp et lys for meg som forklarer hvorfor jeg har slitt sånn med at jeg har vært utslitt den siste tiden. Jeg bruker for mye av musklene for ofte. Dette må forandres på. Heldigvis mener damen at jeg har god selvinnsikt, stålkontroll på hva som er galt i skrotten min - og ikke minst mener hun at jeg har masse resurser som kan hjelpe meg å få en mer avspent tilværelse.
Etter et lite opphold på venterommet kommer en eldre mann med briller og krøllete hår bort til meg. Han og Therese tar meg med inn på det de kaller injeksjonsrommet. Her får jeg masse info om hva som skal skje videre. Han forteller meg at de skal utføre en sacral epidural. Det betyr at de går inn med ei sprøyte i sacrum der de sprøyter inn en blanding av bedøvelse og smertestillende. Dette legger seg inne i en kanal i ryggen og tar bort smertefølelsene fra sacrum og opp til over lumbalområdet. Jeg får også beskjed om at dette vil være helt smertefritt. Så jeg har ingenting å frykte. Som så mange ganger tidligere lurer jeg på om dette er for godt til å være sant - siden det ærlig talt høres slikt ut. Og det er det selvsagt også...

image001

Jeg legger meg på magen på en benk. Doktormannen gjør klar sprøyta og stikker meg. Uten bedøvelse. Uten smertestillende. Uten gjennomlysning. (Kommer tilbake til hva det betyr.) Da sacrum er et punkt på størrelse med en lillefingernegl skal det litt til for å treffe nøyaktig. Første sprøyta går for høyt og treffer ei hinne rundt beinet. Dette gjør så vondt at jeg automatisk får lyst til å knekke nakken på begge legene i rommet. Med sprøyte nummer to og tre skjer akkurat det samme. På dette punktet griner jeg og hyperventilerer verre enn verst. Smertene borer seg inn i meg som strikkepinner med gift. Alt er vondt. Jeg finner ikke roen. Føler at jeg er i ferd med å miste all kontroll.
Etter tredje skivebommen er jeg i ferd med å kaste inn alt som ligner på årer. Han stikker feil hele tiden. Jeg trenger bedøvelse. Jeg får et par sprøyter tannlegebedøvelse sprøta inn i rompa mi. Dette skal gjøre at jeg kan overleve en stund til. Legen oppdager at han sikter for høyt. Så på fjerde forsøk treffer han. Da er jeg så knekt at jeg bare vil gråte.
Men jeg kjenner smertene glir sakte ut av kroppen - etterhvert som bedøvelsen finner sin plass i ryggkanalen.
Jeg får meg et rom på pasienthotellet. Der blir jeg liggende utover ettermiddagen. Jeg går noen småturer, men beina føles som bly og rompa har jeg ikke noen følelse i. Så det hele er en lettere ubehagelig opplevelse.
Det positive i dette er at jeg har god effekt av sprøyta. Må ikke pøse på med smertestillende før utpå kvelden.

funny027

Torsdag 11.06.09

Kroppen er mildt sagt utslitt etter en dårlig natt med søvn. Og med gårsdagen fritt i minnet kjenner jeg at jeg er ganske ute av drift. Likevel kommer jeg meg opp og ut. Jeg har møte på smerteklinikken halv elleve. En veldig hyggelig mann gir meg tips om nye smertestillende som kan testes ut. I tillegg får jeg forklart min smertehistorie. Det er så godt at  alle HØRER på meg. Alle TROR på meg.
Jeg møter Therese og fysioterapeuten etter litt. På møtet med de finner vi sammen ut at jeg skal tilbake til Tromsø om et par uker. En ny sprøyte skal inn i kroppen. En som vil ha lengre virkning. Jeg skal inn til psykomotorisk fysioterapi her i Kirkenes. Jeg skal i bassenget på sykehuset. I det store og hele skal det skje mye videre.
I tillegg finner vi ut at jeg skal søke om midlertidig ufør. For første gang klarer jeg å godta dette forslaget uten vill panikk. Jeg vet jeg vil ha godt av å få NAV av nakken min. Så får man bare se hva NAV mener om dette.
Jeg har iallefall legene på min side. Både her i Kirkenes og i Tromsø. Det er godt.
Etter et par timer søvn finner jeg meg til rette på flyplassen. Der venter jeg noen timer før jeg endelig kan sette nesa hjemover. Jeg kommer hjem med en ny tro på Tromsøs kapasitet til å hjelpe meg. Hjem til en ventende kjæreste som tar så evig godt i mot meg. Han som passer på meg og kysser bort uroen i meg.

4 kommentarer

Trude

15.06.2009 kl.13:55

Hihi, søtt sagt, takk ska du ha :)Fint å læs at det går din vei og (med unntak av de mislykka sprøytan :s), håpe at dæm finn ut nå lurt nu og virkelig kommer fram til ei løsning på det her! :)

Prinsesse Grønn

15.06.2009 kl.19:10

Det hadde ikke vært å forakte om dem faktisk fant det for godt å fikse mæ litt. Æ tippe æ treng det litt. Så æ krysse det som krysses kan for at æ skal ha en sjans på å bli bedre i skrotten i ikke altfor fjern framtid.

Nanna

16.06.2009 kl.04:48

Jeg har også vært hos et par psykomotoriske fysioterapeuter, de sitter inne med en fantastisk kunnskap. Lært mye om egen kropp og sammenheng i spenninger i kropppen. Blitt bevisst en del uheldig bruk av kroppen.Håper opplegget du får vil hjelpe, og lykke til med søknad om midlertid ufør:)

Prinsesse Grønn

16.06.2009 kl.08:00

Tusen takk, Nannings. Ja, det er enormt mye jeg fikk ut av bare det ene møtet med hun psykomotoriske fysioterapeuten i Tromsø. Hun klarte å få meg rolig med en gang. Og jeg fikk til å puste på en mye bedre måte. Jeg ble også bevisst på hvordan jeg går rundt med konstante spenninger i kroppen. Så det skal bli godt med litt hjelp for å se om det kan roe smertene mine litt. Jeg er litt bekymret for å kjempe mot NAV, men håper det vil gå bra. Og at de er på min side.

Skriv en ny kommentar

hits