Tromsøturen er herved klar.

Jeg har i seks måneder kjempet en ganske desperat kamp mot folka på UNN i Tromsø. Det har vært en tragedie som jeg nå ser på som en tragikomedie. Jeg kan ikke grine, så det beste er vel å le av hele greia. Det hele begynte med en undersøkelse i begynnelsen av Desember. Etter den timen var det håp i horisonten, lys i tunellen og det som bedre er.
Jeg skulle jo endelig opereres! Da jeg i Mars fikk beskjed om at en eventuell innkallelse til operasjon ville ligge i postkassa i utgangen av Mars var jeg klar for at jeg skulle under kniven. Men så viste det seg at de ville ha meg inn til ny undersøkelse. Tromsø sendte meg på ny røntgen, som viste at prolapset som skulle opereres har gått tilbake av seg selv. Dermed ble operasjon utelukket.
I slutten av April var jeg til ny time i Tromsø. Denne gangen ble jeg møtt av en som virkelig ville ta tak i situasjonen min. Han satte opp et flott opplegg han ville ha meg inn på. Først ville han ha meg inn til en innleggelse i to uker. Der skulle jeg få en sprøyte for å kutte ei nerve og en epiduralinjeksjon. I tillegg skulle det settes opp et samarbeid mellom nevrokirurgisk, fysioterapeuter, smerteklinikken og rygg- og nakkeavdelingen. Etter endte to uker skulle jeg få komme tilbake på et treukers rehabiliteringsopplegg. Det hele hørtes nesten for godt ut til å være sant. Og det var det jo.
For et par uker siden ringte ei dame fra UNN. Jeg fikk beskjed om at de ikke hadde kapasitet til å ta inn sengepostpasienter. Så det hun kunne tilby meg var et par netter på sykehushotellet. Så skulle jeg få noen timer på diverse avdelinger. Hun poengterte svært nøye at jeg ikke kunne tro de kunne gjøre noe for meg. Jeg måtte ikke regne med at jeg ble bedre. Og egentlig var det ikke noe de kunne gjøre for meg. Så jeg måtte bare være klar over at jeg mest sannsynlig ikke kom til å få noe ut av det oppholdet på UNN. Uansett. Jeg sa at jeg velger å ha et håp om bedring.
DETTE er opplegget jeg nå sitter igjen med.

Onsdag
06:05 reiser jeg fra Kirkenes til Tromsø.
09:30 har jeg time til kontroll ved fysikalsk avdeling.
11:00 får jeg en sacral epidural injeksjon.

Torsdag
10:30 har jeg time til kontroll ved tverrfaglig smerteklinikk.

Fredag
10:25 reiser jeg fra Tromsø til Kirkenes.

Om jeg er fornøyd med opplegget? Ikke engang en liten smule. Jeg kan ikke forstå at UNN velger å stå for en slik behandling av en ung pasient som meg. Det som skulle være operasjon med påfølgende rehabiliteringsopphold har nå blitt til to overnattinger uten videre oppfølging. Jeg blir så oppgitt. Men jeg kjenner jeg har gitt opp å være frustrert og trist. Det er ingenting jeg kan gjøre med dette. Er bare nødt til å ta det som det kommer. Ta det med et skjevt smil. Noe annet vil bare ende i fortvilelse. Så nå reiser jeg altså snart til Tromsø. Men håpet om å bli bedre legger jeg igjen hjemme.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits