Troen på meg selv.

always believe in you listen

Jeg har kjempet en hard kamp mot meg selv i svært mange år. En kamp som jeg til tider har vært sikker på at jeg kom til å tape. Det har nemlig ikke alltid vært enkelt å være meg. Til tider har det vært så vanskelig at jeg har hatt et sterkt ønske om å bare gi opp. Jeg har hatt problemer med å godta meg selv.
Jeg har rett og slett ikke likt meg selv noe særlig. Jeg har så lenge hatt lyst til å være en helt annen enn meg. Mitt eget speilbilde har vært totalt fremmed for meg. Ingenting ved meg har gjort meg stolt eller sterk. Ialelfall har jeg trodd så lite og så dårlig om meg selv at jeg ikke har klart å se gjennom dette for å oppdage de sidene ved meg som faktisk har vist seg å være svært så bra.
Jeg har aldri vært pen. Ikke har jeg vært sterk. Eller tøff. Annet enn tøff i trynet utad. Men så mange dager har jeg grått meg i søvn - og andre dager har jeg ikke engang grått, fordi jeg har vært så tom at tårene ikke har sluppet til.
Det var lenge så ille at jeg ikke ville ha noe med meg selv å gjøre. Jeg foraktet alt jeg var og alt jeg kom til å bli.
For meg var den eneste akseptable tilværelsen en meget trist eksistens i tanker, tårer og et håp om å slippe unna framtiden.
Men HELDIGVIS har jeg holdt ut alle de vonde årene. Og nå som jeg ser tilbake på det må jeg innrømme at jeg ikke fatter at jeg har vært gjennom år med selvforakt og uten noen form for livslyst. Siden slutten av August i fjor har ting forandret seg drastisk. Livet mitt har gradvis blitt så mye bedre og mitt syn på meg selv har forandret seg DRASTISK.
Alt det kan jeg uten tvil takke min elskede for.



apic25Jeg har i den tiden jeg har fått bli kjent med gutten jeg nå elsker mer enn alt forandret syn på meg selv og livet totalt.
Det er en deilig følelse når jeg nå kan se på meg selv i speilet med et ektefølt smil. Jeg liker den jenta som smiler tilbake til meg. Jeg liker den jenta jeg nå er.
Noe av det som skremmer meg mest er å tenke på hvor nær jeg har vært å avslutte alt. Livet mitt har hengt i en svært tynn tråd til tider. Og hadde jeg gjennomført det jeg da ville så hadde jeg ikke fått oppleve det nydelige jeg nå er midt oppe i.
Jeg er så heldig at jeg opplever ekte kjærlighet. Den største kjærligheten av dem alle. Det finnes ingen tvil i mitt sinn om at det jeg har med min kjære er det fineste jeg noensinne har hatt og kommer til å ha i livet mitt.
Det er ikke alle som får elske noen som elsker en tilbake. Iallefall ikke en som man er så til de grader på bølgelengde med. Det er ingenting ved min elskede jeg vil forandre. Det er ikke noe jeg tenker at jeg skulle ønske han ikke var.
Jeg elsker hver eneste lille bit av han. Alt fra når han leker svineinfluensa til når han snakker varmt og engasjert om sanger som var med i MGP for ti år siden. Vi snakker så godt sammen. Dette er svært viktig for meg.
Jeg har alltid hatt en uro i meg. En redsel for følelser og frykt for å miste kontrollen.
Dette er nok noe som henger igjen fra tidligere år. År der jeg har vært "nødt" til å gjemme meg bort, der masker har vært høyst nødvendig. Jeg ble mobbet svært mye da jeg var yngre. Det startet allerede da jeg var fem år. Og siden da har det gått i ett fram til jeg begynte på folkehøyskolen. Jeg nektet å la mobberne se at ordene deres etset seg fast i meg. Så jeg ble en djevel på å bruke masker. Hadde det kun vært mobbing som har jobbet mot meg opp gjennom årene tror jeg nok jeg ville kommet meg relativt uskadet ut av det hele. Men det har vært så mye annet. Folk som har sviktet meg, sykdom, smerter, dødsfall, depresjoner, angst - you name it.
Alt dette har ikke bare merket meg, det har gitt meg åpne sår. Sår som jeg har vært sikker på at jeg aldri ville klare å få til å gro. Det utrolige er at min elskede har fått alt dette til å bli så lite viktig at jeg nå bare ser det som bittesmå arr rundt omkring.
Han har holdt meg oppe fra dag en. Fått meg til å smile - ikke bare med munnen, men med øynene, hjertet og til og med med sjela mi. På et eller annet vis klarte han tidlig å se tvers gjennom murene og maskene mine. Han fikk meg til å innse at murene og maskene mine ikke var nødvendige. Gjennom ordene og omsorgen han har vist meg har jeg smått begynt å forstå at det er MEG han er glad i, det er alt JEG er som gjør at han elsker meg.
Fordi han i mine øyne er den flotteste - og fordi han er så nært opp til perfekt som noen kan bli så er det han sier og det han gjør enormt viktig for meg. Han betyr så mye for meg! Jeg beundrer styrken hans, kjærligheten, tryggheten. Han er så evig smart, så pen, med en utstråling jeg ikke har sett hos noen annen. Det er noe unikt ved han. Noe som får meg til å finne en indre ro når jeg er sammen med han. Han får vonde og triste ting til å bli så mye mindre trist og vond.
Når jeg er i armene til min elskede er det hjertet hans jeg lytter til. Hjertet hans er det fineste av alt. Så sterkt, sårt, kjærlig, varmt, ekte. Ikke minst føler jeg at han er en del av meg. En viktig del. En sterk bit av hjertet MITT som jeg har manglet.
Han har bygget meg opp, fått alle puslespillbitene til å passe. Og bildet som har kommet fram er et slikt man bare må ramme inn for å henge på veggen.
Jeg føler meg vakker, snill, søt, sjarmerende, morsom, smart. Alt dette fordi han får meg til å føle meg slik. Han har gitt meg et dytt i baken, fått meg til gradvis å se meg selv slik han ser meg.
Jeg gleder meg så enormt til framtida. Det som for meg tidligere var en sort vegg er nå fullt av ønsker, håp og drømmer.
Jeg tør uten frykt å forestille meg et liv der jeg er lykkelig. Jeg FORTJENER å være lykkelig. Jeg har masse godt å tilby verden. Jeg fortjener å ha det bra. Og jeg har det BEST så lenge jeg har min elskede.
Framtida er full av fine ting. Vi skal flytte sammen. Først i en leilighet. Så - etterhvert, skal vi kjøpe hus. Vi skal gifte oss. Vi skal få barn. Og hund. Og hytte og båt. Eller. Iallefall hus, barn og giftemål. <3 DET drømmer jeg om. Om det kommer til å bli noe av er nok opp til min bedre halvdel. Men uansett hvordan jeg ser på framtiden så er han en vesentlig del av alt jeg ser. Jeg ser oss hånd i hånd på en benk i en park, om femti år. Og jeg elsker å drømme om slike ting.
Jeg elsker den jeg er. Jeg elsker å våkne til en ny dag, elsker hver eneste time sammen med gutten min.
Jeg har akseptert meg selv. Og nå respekterer jeg meg selv nok til at jeg ikke kan se ned på meg selv på en så ondskapsfull måte som tidligere. Jeg må tillate meg å nyte livet.

Og ikke minst må jeg takke kjæresten min for alt jeg nå er og for at livet mitt er så godt som det er.
Jeg elsker deg. <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits