Aner ikke.

mpj032119700001

Jeg hadde lyst å blogge i natt. Egentlig har hodet mitt lyst på søvn. Men når jeg i samme slengen har behov for å skrive - så må skrivingen gå foran soving. Mest fordi jeg kommer til å bli liggende som en stressa mark om jeg legger meg med hodet stappet av diverse tanker jeg ikke har styr på.

Det er litt rart å være meg for tida. Jeg gleder meg for det meste til framtida, men på samme tid er det noe skremmende ved tanken på det som kommer. Misforstå meg rett. Jeg har det så fint med min elskede for tida at jeg holder på å gå fra forstanden. På en svært deilig måte. Så framtida mi med han skremmer meg ikke på noen måte.
Jeg gleder meg bare hinsides alt på jorda til den dagen jeg faktisk får flytte inn i et hus som så skal gjøres om til VÅRT hjem. Nei - så det er ikke der skrekken ligger.

Jeg er redd for det faktum at jeg ikke er noe. Jeg har ingen utdannelse. Ingen jobb. Ingen sparepenger. Jeg har ingenting som sikrer meg en framtid. Ikke engang helsen min er der den bør være. Faktisk er vel helsa hovedproblemet her.

Det var faktisk helt grusomt å oppdage hvor hardt medisinene mine har gått ut over håret mitt idag. Ikke fordi jeg er så utrolig forfengelig. Men det var et så fysisk tegn på hva jeg utsetter kroppen min for med alle pillene jeg må ta for å holde meg gående. Dette er ikke det livet jeg vil leve. Jeg vil ikke ha det slik som dette. Det er ikke meningen at jeg som tjuefireåring skal være nødt til å ta et busslass piller om dagen for å komme meg gjennom dagene.
Jeg har ikke vært så slem at jeg fortjener et liv i smerter. Nå har jeg ti år med ryggsmerter på baken. Og jeg kan ikke huske hvordan det var å leve uten smerter. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt en eneste dag uten smerter.
DET skremmer meg. At dette ER meg. Jeg vil ikke at dette skal være meg. I min verden er dette urettferdig.
Jeg fortjener bedre enn dette. Virkelig.

Og kjæresten min fortjener bedre. Eller. Jeg vet jeg er den beste for han. For ingen jente kan noensinne elske eller beundre han så mye som jeg gjør. Ingen annen enn meg kan behandle han så bra som jeg gjør. Og jeg vet jeg er den som vil ta best vare på han av alle.
Men det betyr ikke at han ikke fortjener bedre. Han fortjener ei smart jente. Ei frisk jente. Ei han ikke må ta vare på. Ei som ikke trenger all den hjelpen jeg til tider trenger. Han fortjener ei jente med skikkelig utdannelse, eller i det minste med en god jobb. Han fortjener veldig mye som jeg ikke er i stand til å gi han slik min situasjon er nå.
Om jeg bare var frisk. Så kunne jeg ordnet de andre tingene. Jeg kunne fått meg en utdannelse og en god jobb. Jeg kunne tatt bedre vare på meg selv. Jeg kunne gjort så mye.

Men det finnes ingen garanti. Håpet er der. Håpet om at det en gang, ikke så langt inn i framtida vil bli bedre, det blir ikke borte. Det er bare det at ventetiden er skummel. Jeg vet jeg utsetter kroppen min for lidelser med å spise piller flere ganger daglig. Og jeg vet jeg sliter meg ut gjennom smertene jeg daglig kjemper mot.

Jeg vil så gjerne være som alle andre. Vil så gjerne klare meg. Gjøre de tingene alle de andre gjør på min alder.
Jeg vil ikke leve som om jeg er tilnærma nitti og benskjør. Det er ikke greit. Enn om ting ikke blir bedre. Da vet jeg ikke hva jeg gjør. Om dette er livet mitt. For alltid. Jeg blir uvel bare av tanken på det.

7 kommentarer

Aida

20.05.2009 kl.01:09

Gjor ont å lese det her, æ har trua at en dag vil legan åpne opp øyan og fikse dæ. Det må dem!! Pia, han LVB elske dæ, og han visste at du ikke va frisk i ryggen når han gikk inn i forholdet, æ trur nok at han lik å kunne ta litt vare på dæ. Men æ skjønne det slit på dæ ang utdannelse. Huffff.... Vi må finne en løsning på det her. Æ e nu her for dæ uansett. Bra skrevet forresten! Gla i dæ!!!!!

Prinsesse Grønn

20.05.2009 kl.01:23

Takk for en nydeli kommentar, Ida min. Ordan dine betyr masse for mæ. Æ vet at gutten min elske mæ, men det e allikevel sånn at æ innimellom tenke at ting kanskje kunne vært lettere for han om han ikke hadde møtt mæ. Men æ elske han så høyt at æ aldri kunne latt han gå - UANSETT ka.Æ e bare redd.. Æ vil så gjerne være som dokker andre.Gla i dæ, vennen min.

Aida

20.05.2009 kl.01:29

du e jo bedre enn oss andre, du e jo mye sterkere!!! æ beundre dæ for kor sterk du e!!!!! helt sant!

Alexandra Cathrine

20.05.2009 kl.11:53

Når jeg leser dette skulle så er det som å lese mine egne tanker.Jeg har hatt de samme tankene om meg selv og mitt forhold helt siden vi ble forlovet. Og egentlig før det også.Så jeg vet veldig godt hvordan du har det nå. Eneste forskjellen er at jeg ikke klarer å si/skrive ned det jeg føler for jeg er redd for at han skal bli lei seg. Men en ting er sikkert: Du og Lars er perfekte sammen, det finnes ikke bedre sjelevenner enn dere to. Og jeg VET at Lars ikke bryr seg om jobb eller at du har problemer, han bryr seg bare om at han elsker deg. Og er ikke det det viktigste?

Prinsesse Grønn

20.05.2009 kl.18:33

Ida, du e bare helt nydelig. Ei venninne æ ikke ville bytta ut mot nån eller nåt. :)Kya, jo, du har rett, det viktigste er jo at han faktisk elsker meg. Så bør jeg kanskje heller la være å gruble så mye. :)

larsvegard

20.05.2009 kl.20:32

Som kya og Ida sier - hadde det vært viktig for meg hva slags utdannelse du hadde eller hvor mye penger du hadde, hadde jeg vist deg at jeg brydde meg om det. For all del. Om du får penger og utdannelse setter jeg pris på det - både for din og for vår del. Men jeg setter ikke sånne krav for at jeg skal elske deg. Og det vet du :-*

Prinsesse Grønn

20.05.2009 kl.20:37

Jeg vet det, elskede. Jeg får bare sånne snev av redd innimellom. Men jeg vet jo at du elsker meg. Og at du ikke kunne finne på å forlate meg på grunn av slike ting. Jeg elsker deg så utrolig masse, gutten min. ;-*

Skriv en ny kommentar

hits