Ubrukelig, men tipp-topp.

funnydogpicturesmamasaysbeautiful

Jeg følte meg ikke mye brukbar da jeg våkna i dag tidlig. Først våkna jeg etter åtte deilige timer søvn. Jeg kava med på do før jeg slo på radioen og la meg godt til rette for å lytte til den mens pillene kicka inn. Det neste jeg husker er at jeg ser på klokka to timer seinere. Jeg var visst en smule mere utslitt enn jeg hadde trodd.
Nå har det seg også slik at jeg (før klokka var tre) presterte å sovne to ganger til på sofaen.
Om mennesker kan være klar for skraphaugen så må det være noe slik jeg har vært store deler av denne Onsdagen.

Jeg var i Tromsø igår. Sammen med min kjære lillesøster. Jeg hadde time på sykehuset, søssa var med som ledsager og eventuell krykke om alt gikk til gokk etter undersøkelsen jeg skulle gjennom.
For en gangs skyld var jeg heldig. Jeg kom inn til en saklig, dyktig, snill og flott legemann. Han kunne fortelle meg at det ikke blir aktuelt med operasjon slik situasjonen er nå. Jeg må jo si at jeg er fornøyd med den avgjørelsen.
Det han kunne gi meg av info om framtida var at de ville diskutere saken min på et tverrfaglig møte, for så å kalle meg inn til innleggelse i Tromsø.
Da skulle det settes opp et team som skulle fokusere på å hjelpe meg. Fysioterapeuter som sakte men sikkert skulle få meg inn i et trygt og effektivt treningsopplegg. Mennesker fra smerteklinikken som skulle kartlegge smertene mine for så å finne en måte jeg skal kunne leve med smertene som hele tiden forfølger meg og angriper meg.
Og ikke minst nevrokirurger. Som skal teste ut diverse sprøyter og slikt på meg. Nå er det snakk om to sprøyter. Ei som vil ta knekken på ei nerve som muligens ligger i klem. Og ei lokal-epidural-sprøyte som vil smertestille og "lamme" deler av ryggen min så jeg kommer i gang med trening.
Trening er alfa og omega når jeg bare blit smertelindret nok. Og jeg gleder meg sånn! Når jeg endelig kan begynne å bruke kroppen igjen, da trener jeg gladelig 24/7. Musklene i ryggen er jo helt på bærtur etter svært mange år der de kun har blitt brukt for å unngå smerter.
Kanskje jeg til og med kan bli tilnærma normal? (Ikke gidd å kommenter, dere som kjenner meg og mener jeg aldri vil bli normal.) :p
Etter nevnte innleggelse vil jeg bli kalt inn til et lengere rehabiliteringsopphold. Det er godt de tilbyr en så nær og god oppfølging.

Jeg er så glad det endelig skjer noe. At jeg for første gang på lenge har noe å forholde meg til som virker realistisk. Jeg gir Tromsø denne siste sjansen. Om de ikke denne gangen holder det de lover - da er jeg uten tvil FERDIG med dem.

Satser på at jeg våkner mer uthvilt og med mindre smerter enn det jeg gjorde i dag.
Og inntil da så er det nok på tide å finne senga om ikke  lenge.
Kroppen formelig hyler etter å sove nå. Hadde det vært opp til kroppen hadde jeg sovna for tre timer siden. Minst.
Men i kveld har det vært opp til hodet mitt. Og hodet har vært fokusert på levende lys, kjærestesnakk og The Hills. Slettes ikke verst. Innimellom er det greit å ikke høre på hva kroppen sier.

God natt, god morgen, god formiddag, god ettermiddag og god kveld. :)

Én kommentar

OdaMariaFagerland

23.04.2009 kl.15:46

Tusen takk, det setter jeg stor pris på.

Skriv en ny kommentar

hits