Ikke nå igjen...

de to smerterkull p kartong10070 1998

Ikveld. Igjen.
Smerter. Frustrasjon. Redsel. Sinne.
Oppgitthet. Utslitthet. Overveldelse.
Fortvilelse. Uutholdelig.
Nok. Nå.

Jeg er så ødelagt inni meg at jeg føler jeg burde passe meg for meg selv. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er bare så redd meg selv de gangene smertene får overtaket. Hadde jeg bare hatt mulighet til å få bort alt det vonde.
Jeg finner bruddstykker av styrke rundt meg. Men ikke på langt nær så mye som tidligere. Jeg er ikke så tøff som jeg hadde ønsket jeg kunne være. Ikke så sterk som jeg var for et par uker siden.
Alt forandrer seg så utrolig raskt nå. Utenfor min kontroll. Det er vel det verste. Tap av kontroll.
Jeg liker å vite hva som foregår i livet mitt. Jeg trenger å kjenne at JEG bestemmer over MIN kropp.
Det gjør jeg ikke ikveld. Smertene bestemmer. Helt og holdent. Jeg har ingenting jeg skulle sagt. Jeg føler meg oppspist. Som om det bare er rester igjen av den jeg var og den jeg vil være.
Det er så fortvilende å føle seg fanget i egen kropp. Jeg må ha en pause snart. Bare bittelitt. Så jeg ikke går fra det siste jeg har av vett og forstand.
Pulserende, brennende, stikkende, kvalmende, sterk og inderlig smerte. Det skal ikke være sånn her. Dette er ikke riktig. Hvorfor må jeg lide fordi sykehuset ser på meg som et papir de kan kaste rundt i systemet. Kan de ikke høre? Forstår de ikke at dette er uholdbart? Jeg holder det ikke ut stort lengre. Jeg vil gråte. Mange liter tårer. En hel elv. Jeg vil bare legge meg ned. Gråte. Hulkende og hjerteskjærende. Men jeg tør ikke. Da kommer jeg aldri til meg selv igjen. Så jeg holder det inne. En stund til. Så langt det er mulig....

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits