Nå klikker det for meg.

funnydogpicturesthegameisover

Greit. Så er det ikke helt over ennå.
Men det føles som om det rett rundt hjørnet gjemmer seg et gedigert STOPP-skilt. 

Frustrasjon, sinne, smerte, tristhet - alt dette har vært dominerende i hverdagen min den siste tiden, idag mer enn noensinne.

Som noen av dere vet var jeg i Tromsø til konsultasjon i begynnelsen av Desember.
Der ble det avgjort at operasjon var neste steg på min vei mot et mulig bedre liv.
Beskjeden jeg da fikk var at operasjonen ville være rett over nyåret. Januar gikk og også deler av Februar. Så mottok jeg et brev der det stod at jeg ville få en innkallelse før utgangen av Mars. Jeg ventet og ventet på innkallelsen - til jeg i forrige uke tok en ny titt på brevet jeg hadde fått. Der stod det sort på hvitt at jeg KUNNE motta en innkallelse før utgangen av Mars.
Etter en samtale pappa hadde med Tromsø igår viser det seg nå at de vil sende meg en innkallelse før påske en gang. MEN - denne innkallelsen er ikke til operasjonen. Den er til en ny konsultasjon, denne gangen med det teamet som skal utføre operasjonen. De vil undersøke meg for å finne ut hvilket inngrep de skal utføre og hvor alvorlig de mener ryggen min er.
Dette er i og for seg greit. Men å vite at jeg i tre og en halv måned har trodd jeg stod på venteliste til operasjon, for så å finne ut at jeg nå står på venteliste for å komme på ventelisten for operasjon. Dette er så frustrerende at jeg vil rive at meg samtlige av hårstråene på hodet mitt.
Legen jeg snakket med på konsultasjonen før jul mente jeg skulle gjennom et mikrokirurgisk inngrep, dette har jeg nå prøvd å venne meg til tanken på. Nå er det ikke engang sikkert det er et slikt inngrep de velger. Kanskje blir det en større operasjon enn jeg hadde ventet. Og i verste fall blir jeg ikke operert før i midten av Mai.

Jeg skjønner ikke hvorfor alt må ta så lang tid. For hver uke som går kjenner jeg at jeg blir svakere. Smertene brenner seg mer og mer fast. Og forandringen i smertebildet mitt er drastisk.

For all del - jeg prøver å ikke fokusere på det. Jeg forsøker å holde fast ved det gode i livet mitt, som for eksempel den nydelige kjæresten min som får selv den mørkeste dag til å bli nydelig. Eller familien min som prøver så godt de kan å være en støtte for meg. Eller rottene som kryper tett inntil meg og får meg til å smile gjennom det vonde.

Men uansett hvor hardt jeg prøver å "overse" smertene så er de like brutalt tilstede.

På en måte føler jeg at jeg har kommet til et punkt der det ikke er mulig å takle mere. Jeg er utslitt.
Reservebatteriene mine har så lite styrke igjen at jeg føler at jeg kun er en skygge av meg selv.
Jeg plages med sterke "smertekramper", disse setter meg ut på så mange måter at det ikke finnes ord for det. Jeg roper ut i smerte helt plutselig. Jeg sliter nå med å komme med opp om jeg legger meg ned eller om jeg sitter. Det er såpass smertefullt og så vanskelig å skjule at det er flaut å være ute blandt folk.
Jeg liker ikke at alle skal se at jeg har vondt.

Men nå er det så ille at jeg ikke har det jeg trenger for å komme meg gjennom dagene. Jeg kjenner hele tiden at jeg trekker meg unna folk.
Jeg gjør det jeg kan for å unngå offentligheten fordi jeg aldri vet når de verste lynene av smerter slår ned i meg.
På samme tid gjør jeg det jeg kan med familien for at ikke de skal se hvordan jeg sliter. Jeg sitter barnevakt, er med onkelen min (han har downs syndrom), er med i familieselskap, osv.
Jeg føler på en måte at jeg blir dratt mellom smertene og meg selv. Alt det vonde i kroppen min overkjører MEG og MINE behov. Hele tiden. Jeg er så redd for å miste meg selv i dette.
Og frykten for at operasjonen er så langt unna at jeg ikke vil klare å være meg igjen etterpå er overhengende.

Jeg vet dette er mye negative ord. Jeg vet det kan virke som jeg klager veldig, men ikke døm meg før du har prøvd å gå en mil i mine sko. Jeg lover deg at du da pent og pyntelig vil kvele tanken om at jeg er en som syter og klager.
Dette er min blogg. Dette er min frustrasjon. Et eller annet sted må jeg få ut alt dette. Hvis ikke vil hodet mitt uten tvil eksplodere. Og det gidder jeg ikke være med på.

mutts

3 kommentarer

larsvegard

18.03.2009 kl.19:38

Jeg tror aldri jeg vil forstå hvordan kroppen din egentlig er med deg. For å virkelig skjønner hvordan du har det må man nok oppleve noe lignende selv, og det håper jeg for alt i verden at jeg slipper. Men jeg føler jeg etterhvert har forstått hva du trenger - hva du ønsker fra meg. Og det er det jeg prøver å gi deg.Jeg forstår at det er tungt, og at du av og til aller helst vil gi opp. Men jeg vet også at du, innerst inne, aller helst vil klare deg gjennom dette. Og det kommer du til å gjøre. Jeg vil ikke la deg "tape" for smertene. For det er ikke aktuelt at jeg skal miste deg - jeg vil nemlig ha hele den fantastiske jenta jeg har blitt kjent med, forelsket i og elsker.If you're lost, you can lookAnd you will find meTime after timeIf you fall, I will catch youI'll be waitingTime after time

isprins

18.03.2009 kl.22:25

huff, blir trist av å lese at du har så vondt jeg.. Håper at du snart får den operasjonen, og slipper å vente stort lengre! Helsenorge meg en viss plass!

Prinsesse Grønn

18.03.2009 kl.23:49

Tusen takk, Isprinsen. Fine ord å ta med seg inn i natten.

Skriv en ny kommentar

hits