Operasjon. Frustrasjon. Irritasjon.

Jeg skal jo (som noen av dere vet) gjennom en operasjon. Iallefall tror jeg at jeg skal det. Om ikke Troms har glemt meg. Det fles nemlig slik akkurat i skrivende stund.
Jeg stuper omtrent ned i postkassa hver dag - bare for ende opp skuffa som fy da jeg ikke finner noe brev med en fin pingvin p. Jeg trenger det brevet. N. Jeg er s sliten av vente. Lei av smerter. Og alt blir bare verre og verre hele tiden. Det er vel det som gjr meg mest urolig og utlmodig. Anyways. Jeg snubla innom en side som kunne fortelle meg litt om det jeg faktisk skal gjennom nr Troms finner for godt kalle meg inn til operasjon.

Frst og fremst.
Bildet under viser hvordan et prolaps ser ut.
prolaps

Dette er inngrepet som mest sannsynlig vil bli brukt p meg:

Mikrokirurgisk teknikk:
Via et ca. 3 cm. langt snitt i lenderyggen fres det inn en type "arbeidsrr" og gjennom dette rret utfres noe avbiting av virvelbuen og fjerning av leddbnd hvoretter mikroskopet innstilles og resten av operasjonen skjer ved hjelp av dette. For finne prolapset m man skyve til side en nerverot og til dels ogs "vannsekken" som omgir ryggmargen. Nr prolapset (skivebrokket) er lokalisert skjres et lite snitt i hinnen som dekker det og selve "brokket" eller skiveinnholdet kan fjernes. Man m alltid g inn i selve mellomvirvelskiven med instrumenter for fjerne resten av prolapset.

Dette hres jo igrunnen greit ut (les: helt for JVLIG), men jeg innrmmer lett at jeg er redd. Jeg gruer meg omtrent like mye som jeg gleder meg - og det er MYE det.
Jeg vet jo ingenting om tiden etter operasjonen. Annet enn at jeg etter en viss tid skal tilbake til Troms p et rehabiliteringsopplegg.
Det jeg er redd for er smerter. Utrolig nok. Jeg som har vondt fra morgen til kveld er alts redd smertene operasjonen kan pfre meg. Jeg er forberedt p at det kan bli en tid etter operasjonen som kan bli svrt tung.
Men jeg hper jeg p en eller annen mte klarer finne en indre styrke som gjr at jeg er bedre rustet til takle tiden etter operasjonen.

funnydogpicturesfrisbeedoghitstree

Slik ting er akkurat n er jeg igrunnen spass langt nede psykisk at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare dette.
Jeg kjenner jo daglig at jeg blir mer og mer sliten - og mer og mer utbrent.
Det mtte sette livet p vent er ikke akkurat en favoritt. Ikke er det noe srlig vente, vente og ATTER vente.

Hvordan i alle dager skal jeg klare dette? Uten bryte sammen. Jeg vet jo at jeg overlever. Men klarer jeg finne tilbake til meg? Slik ting er den dag idag aner jeg ikke om jeg vet hvor jeg har meg. S hele denne situasjonen er frustrerende.

De siste dagene har smertene mine forverret seg. Drastisk. Jeg har flt meg som en haug med skrap. Ikke kan jeg bruke venstrefoten ordentlig fordi jeg mest sannsynlig har pdratt meg en betennelse i en slimpose under hlen grunnet feilbelastning. Feilbelastning fordi hyrefoten min har vrt s plaget av nervesmerter. Hva gjr man egentlig nr begge beina nrt sagt er ubrukelige? Jeg fler jeg er invalid hver morgen. I dag mtte jeg vente i nesten to timer fr jeg turte rre meg i senga. Jeg mtte bare f i meg smertestillende. S var det bare vente. Som mange andre m ogs jeg tisse om morgenene. Veldig tisse. Men jeg er ikke ei som pleier tisse i senga akkurat. S der l jeg - som en invalid grnnsak. Jeg gjorde ALT for ikke tenke p det faktum at blra mi hylte etter tmmes. Og jeg klarte til slutt kave meg opp av senga.
Jeg har flere ganger i dag hatt noe som har lignet p kramper i korsryggen. Jeg vet ikke hvordan annen mte jeg skal beskrive det. Kramper. Intenst vonde kramper. Som fr meg til hyle ut i smerte. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvem jeg er med. Jeg hyler som en idiot uansett. Det er som om noen sender intens strm gjennom hele kroppen min.
Ja - dere ser kanskje p dette innlegget som klaging. Men jeg vil gjerne at dere skal se hvordan min hverdag er. Ikke at dere helt kan forst det. Men iallefall ser dere noe av det.
Jeg kan ikke gjre noen br bevegelser. Her gr ting i slow motion. Det er best snn. S jeg slipper de vonde krampene. Men jeg kjenner det stadig er flere og flere ting jeg ikke klarer. Jeg blir mer og mer redusert snn bevegelsesmessig. Og tro meg - det er IKKE lett akseptere i en alder av tjuetre.
Jeg fler rett og slett at jeg begynner komme til et punkt der jeg ikke er i stand til ta vare p meg og mitt. Det er en forferdelig tanke. Og en enda verre flelse.
Smertene dominerer s mye av dagene mine - s mye av livet mitt. Jeg fler jeg mister mer og mer av meg selv hver dag. Jeg vet omtrent ikke hvem jeg er mere. Og jeg HATER ikke ha kontroll over meg selv og min kropp...

I tillegg presser NAV meg. De vil ha meg over p yrkesrettet attfring fra og med frste Juni. De mener ingenting ligger i veien for at jeg under en rehabiliteringsperiode ogs kan sette opp en plan med NAV om komme tilbake til arbeidslivet. Og at jeg da kan begynne med lett arbeidsutprvning. I tillegg til at de vil ha meg til tenke hvilke tilpasninger jeg vil trenge p en arbeidsplass i forhold til ryggen.
Jeg vil jo helt klart tilbake i arbeid - det er jo en av mine strste nsker. Men ikke p tross av helsa mi. Helsa gr helt klart foran alt. Jeg kan ikke presse meg undig.
Og slik ting er n s vet jeg ikke engang om jeg er operert innen frste Juni engang. Hvordan skal jeg kunne tenke jobb da?

funnydogpicturesnorubberballs

Jeg henger etter konomisk. Jeg fler at regningene bare strmmer inn - men jeg sitter her, blakk som ei kirkerotte, fanget. Jeg klarer ikke mned etter mned ha mer utgifter enn jeg har inntekter.
Klart slike bekymringer trer p. Jeg blir helt utmattet av tenke p det. Og jeg har mange netter blitt liggende vken med tanken p ubetalte regninger og andre utgifter svirrende rundt i hodet.
Jeg vil kaste inn alle hndklrne jeg har. Er s drittlei alt dette. Kan ikke beskrive det nok. Innimellom skulle jeg nske jeg bare kunne EKSPLODERE. Hyle, kaste ting rundt meg, sl i veggen, knuse alt som knuses kan. Men hva oppnr jeg med det? Mest sannsynlig ingenting.
Jeg er s oppgitt. Over livet mitt. Ganske enkelt. Det blir for mye for meg. Jeg takler mye. Men ikke alt. Iallefall ikke alt p en gang...

Uansett. Jeg vet dette kanskje hres ut som undvendige bekymringer. Men for meg er dette livet mitt. Det er dette alt dreier seg om. S for meg er ikke dette filleting - det er ikke smting som man bare kan feie under et eller annet teppe. Jeg trenger f en orden p ting. S jeg ikke ender opp som en mentalpasient. For slik det n fles virker det som om jeg skal g p veggen hvert yeblikk. Og ikke en hvilken som helst vegg. Nei. Her snakker vi om den mest bermte veggen av de alle. Og den veggen vil jeg VIRKELIG IKKE mte p..

Jeg hper bare ting kan begynne ordne seg litt. Snn snart. Det hadde vrt ganske s greit. Jeg trenger noe fint holde fast i..

HELDIGVIS har jeg min elskede og min fantastiske familie. Uten dem hadde det ikke vrt noe meg den dag idag. <3

4 kommentarer

Alexandra Cathrine

13.03.2009 kl.00:35

Hvorfor ikke ringe og hre om de har glemt deg?Si at du har det veldig vondt og vil f orden p ting s fort som muligDu kan jo ikke sette resten av livet p pause for dem

Aida

13.03.2009 kl.02:05

Pia, huff det gjr ont hre d skrive snn her, og vet du har ont, har sett nr ryggen din har plutselig slutta funka, og du mtte p skyehus. blir s frustrert over at en av verdens rikeste land faen ikke kan gjre mer for d! HHHH PROVOSERT!!!!!!!!!Du e fan m en trooper, dag inn og dag ut m du oppleve snne smerter, smerter vi ikke engang kan forestille oss. Du e 23r, det ska ikke vresnn, syns dem sku fokusert litt p d NU, nu har faen venta LENGE NOK!!!!jISES..... sku bare si at tenke p d, og har stor sympati for det du gr igjennom. Og ikke la nn prve si n anna. Du vet at det e hold d tilbake, og dem som kommer med slibrige komentara kan faen reise til helvette. Nu m vi bare fokusere p F D FRISK! En dag skal du vkne opp og tenke "ah, har ikke ont nn plass" Endag, s skal det skje!Loves you!

Prinsesse Grnn

13.03.2009 kl.22:01

Idamora: Takk for gode ord. Din sttte, vennskape vi dele, ikke minst forstelsen du vise betyr helt enormt masse for m. e s gla i d, sta mi.

Prinsesse Grnn

13.03.2009 kl.22:03

Kya:Saken min er visst ikke akutt nok. Derfor blir jeg ikke prioritert heller. S de har ikke glemt meg, jeg blir bare plassert bak i ken hele tiden. Festlig.

Skriv en ny kommentar

hits