Jeg er lei.

Jeg er fryktelig drittlei.
Ikke av alt. Men av noe.

Jeg er lei av min ikke-eksisterende økonomi. Det plager meg at jeg alltid er skremmende blakk. Jeg er så lei av å leve på ingenting. Skulle så sårt ønske jeg kunne være i full jobb. At jeg kanskje til og med kunne studert litt ved siden av jobben. Det hadde vært noe det. Jeg vil så gjerne gjøre noe med livet mitt. Jeg er lei av at livet mitt står på pause. At alt nå dreier seg om smerter.

Jeg er lei av å vente. Da jeg var til undersøkelse i Tromsø før jul sa legen at jeg ikke måtte vente noe særlig. At operasjonen ble like over nyåret. Vel - nå vil jeg påstå at vi er kommet ganske langt inn i det nye året. Og jeg har ikke engang fått en dato å forholde meg til. Det er for dårlig. Det er forferdelig å vente. Jeg hater å vente.

Jeg er lei av smerter. Nå vet jeg at svært mange av dere ikke er i nærheten av å kunne forstå hva jeg mener. Det er ikke snakk om å ha hodepine innimellom, eller å ha ei uke eller to der man går med en vrikka fot. Her er det snakk om daglige smerter. Som har vært tilstede i en eller annen grad siden jeg var tolv år. I år fyller jeg tjuefire. Og er nå inne i mitt fjerde år med smerter som har vært mer enn uutholdelig. Jeg har vært innlagt på sykehus til smertelindring mellom fem og ti ganger de siste årene. Jeg har vært prøvekanin på omtrent alt av sterke smertestillende. Jeg blir stadig verre. Og verre. Og verre.
Jeg er så sliten av dette. Så sliten at ingen aner det. Ikke kan jeg sove godt og lenge heller. Eller. Jeg kan. Men det straffer seg fryktelig masse. Og det gjør meg enda mer sliten. Sover jeg for lenge forverres smertene. Sover jeg lite får jeg mer vondt fordi jeg da ikke er sterk nok til å takle vondtene....

Jeg er lei av å være redd. Redd for at kroppen aldri skal bli bra nok til at jeg kan leve med den. Jeg er kjemperedd for at det skal måtte være så vondt som dette i alle mine år. Det er noe jeg ikke klarer tanken på. Jeg kan ikke akseptere at det er slik jeg skal ha det. For alltid. Nå håper jeg jo at operasjonen skal ta bort stordelen av det vonde. Men hva om den ikke gjør det? Slike redselstanker skremmer meg. Hvis det fortsetter å være så vondt som dette vil jeg da være sterk nok til å få en baby i framtiden. En av mine største ønsker er å få bli mamma. Men jeg vil ikke være en mamma som ikke kan løfte barnet mitt. Jeg vil ikke være en mamma som ikke kan leke med ungen min.
Jeg er rett og slett redd for hvordan framtiden min viser seg å bli.

Jeg er lei av å bekymre meg. Hvordan blir tiden etter operasjonen. Jeg er forberedt på at det blir min tyngste kamp så langt i livet. Jeg er forberedt på at jeg må være en superhelt for å komme helskinnet fra opptreningen. Men er jeg superhelt da? Jeg føler meg sjeldent som en superhelt. Og kommer jeg til å være bra nok kjærest etter operasjonen. Om jeg mister min elskede pga ryggen på noe vis, da ser jeg ikke poenget med verden mere. Jeg må ha han for å klare meg. Og jeg er så avhengig av han for å ha det bra. Og jeg er så bekymret for at han skal bli lei av meg. At han skal bli lei av at jeg ikke kan gjøre ditt. At jeg ikke kan gjøre datt. Jeg trenger han så innmari.
Jeg er også lei av å bekymre meg over at smertene mine forverres hele tiden. Når kommer det punktet der jeg rett og slett ikke klarer mer? Jeg er så bekymret for at jeg ikke skal være sterk nok. Ikke bra nok. Ikke brukbar. Rett og slett.

Jeg er lei av mye.

Men jeg elsker å leve. Jeg elsker kjæresten min. Jeg elsker at jeg får være så lenge hos han. Jeg elsker å få være med han. Jeg elsker styrken han gir meg. Jeg elsker gleden jeg føler når jeg får være nær han. Jeg elsker at han er så snill og god med meg at jeg tror jeg kan klare alt. Min kilde til alt som er godt. Det er min elskede. <3 <3 <3

Én kommentar

Alexandra Cathrine

12.02.2009 kl.14:28

Jeg kjenner følelsen.Jeg er inne i en slik periode selv.Der jeg er lei av ALT omtrent.Jeg er lei av NAV, lei av DPS, lei av å hele tiden måtte vente eller mase for å få hjelp når jeg egentlig trenger det med en gang.

Skriv en ny kommentar

hits