Forbaska.

Jeg tror ryggen min på et eller annet vis forsøker å ta livslysten fra meg. Jeg lar den ikke gjøre det. Selv om den virkelig prøver. Hardt. Jeg har så mye smerter.
Så mye smerter at om jeg ikke hadde vært så psykisk sterk som jeg nå er så ville jeg mest sannsynlig bikka under. Ikke bare litt heller. Jeg ville rett og slett spist tapeten av veggene. Så ville jeg ødelagt meg selv. Skjært ut hjertet med en sløv skje. Eller noe i den duren.
Jeg klarer rett og slett ikke å beskrive hvor nedtrykkende det er å ha så vondt.
Jeg takler mye smerte. Men det som nå foregår i kroppen er forbi det jeg kan klare. Selvsagt takler jeg det likevel. Men bare såvidt.
Og bare takket være mannen i mitt liv.
Uten han hadde det ikke vært noen meg akkurat nå.
Jeg kan ikke takke han nok for at han holder hodet mitt over vannet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits