Forbaska.

Jeg tror ryggen min p et eller annet vis forsker ta livslysten fra meg. Jeg lar den ikke gjre det. Selv om den virkelig prver. Hardt. Jeg har s mye smerter.
S mye smerter at om jeg ikke hadde vrt s psykisk sterk som jeg n er s ville jeg mest sannsynlig bikka under. Ikke bare litt heller. Jeg ville rett og slett spist tapeten av veggene. S ville jeg delagt meg selv. Skjrt ut hjertet med en slv skje. Eller noe i den duren.
Jeg klarer rett og slett ikke beskrive hvor nedtrykkende det er ha s vondt.
Jeg takler mye smerte. Men det som n foregr i kroppen er forbi det jeg kan klare. Selvsagt takler jeg det likevel. Men bare svidt.
Og bare takket vre mannen i mitt liv.
Uten han hadde det ikke vrt noen meg akkurat n.
Jeg kan ikke takke han nok for at han holder hodet mitt over vannet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits