Ikke mere.

funnydogpicturesbigsad

Jeg aner ikke hva det er med meg nå. Jeg er trist, og jeg kjenner i skulderbladene mine at det ligger en irritasjon der som bare venter på å slippe ut. Egentlig burde jeg kanskje bare legge meg. Jeg liker ikke å være sånn her. Iallefall når jeg ikke aner hvorfor. Mulig jeg bare er sliten. Men i såfall aner jeg ikke hva jeg er sliten av. Har tross alt ikke gjort SÅ mye idag. Og det jeg har gjort har stort sett bare vært koselig. Hvorfor er jeg da slik?
Innimellom kjenner jeg at jeg vil melde meg ut av meg selv. Jeg tror det hadde vært like greit. Å bare kunne sette meg på pause. Så kunne jeg vært noen andre ei lita stund. Eller, ikke nødvendigvis NOEN andre, men noe kanskje? Uansett, bare ikke meg. Forresten er det mulig det er kroppen min som gjør meg slik.
At jeg rett og slett er så lei at jeg trenger å eksplodere i tårer litt. Jeg vet jeg blogger mye om kroppen min for tida. Og kanskje kan det sees på som syting og klaging. Men da får dere heller finne en annen blogg å lese framover. For slik utviklingen er nå så er jeg veldig opptatt av det som skjer med meg.
Idag hadde jeg en sånn forferdelig start på dagen. En sånn dag der mine smertestillende tabletter ikke fungerte godt nok til at jeg kunne stå opp uten intense smerter. Jeg vet det er vanskelig å forstå for mange av dere hvordan noe slikt er, men for meg er det helvete på jord. Det er muligens som å ha både migrene, tannpine og samtidig knekke et bein i kroppen. Jeg har problemer med å gå. Jeg får ikke til å stå. Setter jeg meg feil så skyter det smerter oppover ryggen min som bokstavelig talt tar pusten fra meg.
Det var ikke så ille for ei uke siden. Det var ikke så ille for fire dager siden. Jeg blir bare verre. Frustrerende? Ja. Skremmende? Definitivt. Det skal ikke være sånn som det her. Dette er feil. Jeg er tjuetre, ikke nittitre. Jeg skal kunne ta på meg sokker eller smøre meg ei brødskive uten smerter som får meg til å holde pusten, for om jeg puster ut så svartner det omtrent for meg pga alt det vonde som stikker gjennom kroppen min.
Jeg føler meg hemmet. Rett og slett. Jeg er sliten fordi ALT er slitsomt. Nå når jeg endelig har det bra skal jeg selvsagt plages mer enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er jo rettferdig? Eller ikke.
Det verste for meg som bruker ordene som min terapi, som min måte å lette sjelen min litt, det er at jeg ikke finner ord for dette. Det kan ikke beskrives. Og det er forferdelig. At jeg ikke kan forklare hva som egentlig foregår inni meg. Slikt plager meg svært mye. Det gjør meg trist. Og sint. Og frustrert. Og redd.
Jeg kan ikke gå med alt dette vonde inni meg. Da mister jeg deler av meg selv. Smertene tar bare over mer og mer. Og jeg vil ikke tillate det. Men jeg føler jeg taper den kampen sakte men sikkert.
Idag eller imorgen er det ryggmøte på sykehuset. Da avgjøres det om det blir operasjon, og hvilket inngrep de da velger, og når jeg skal innlegges. Min største julegave. Spenningen ligger som en klump i magen min.
Klart det blir operasjon. Det MÅ bli operasjon. Hvis ikke så tror jeg at jeg står i fare for å falle utfor et stup. Så i den retningen kan jeg ikke tenke engang.
Jeg vil så gjerne våkne en dag der smertene ikke dominerer meg. Der smertene ikke definerer meg. Jeg har så lyst til å være meg. En meg som kan gå lange turer på fjellet igjen, en meg som kan trene, en meg som kan gjøre husarbeid. Den meg som jeg var i sommer. Da jeg var så bra. Åh, DET hadde vært noe det.

noteverythingrequiresdisscusion

Sinna blir man også av å gå slik. Fordi man alltid må forklare. At man alltid må forsvare seg selv. "Nei, jeg jobber ikke akkurat nå, men jeg er under behandling, jeg skal snart begynne i jobb." "Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg å vaske/pynte/rydde/flytte/bære, for jeg har vondt i ryggen.". Jeg er så lei av det. Noen ganger tar jeg meg i å tenke at jeg skulle ønske jeg brakk foten eller armen. Da hadde jeg hatt et synlig handicap. Da hadde jeg ikke trengt å forklare noe som helst. Alle hadde sett det. Alle hadde skjønt det. Men jeg har bare en rygg. En smerte ingen ser. En smerte som gjør meg ensom på en merkelig måte. Den kan ikke sammenlignes med noe, den er bare der. Den er bare min. Det er kun jeg som ser den. Som kjenner den. Som forstår den.
Slikt gjør at man fort føler seg aleine i verden.
Jeg vil jo ikke ha det slik. Jeg vil ikke måtte bekymre meg for at jeg blir verre hver eneste uke. Jeg vil ikke måtte tenke på at jeg kanskje trenger hjemmehjelp fordi smertene hemmer meg for mye. Jeg vil ikke at det skal være som nå, at om jeg har planlagt noe jeg skal, som for eksempel bursdagen jeg skal i på fredag, så må jeg ta det med ro både imorgen og hele fredag for at det skal være noe håp om at jeg kommer meg gjennom iallefall deler av kvelden før jeg må kapitulere.
Det skal ikke være sånn. Jeg føler meg som en fange i min egen kropp. At jeg lever i et slags torturkammer. Der jeg straffes for noe forferdelig jeg har gjort. Noe så forferdelig at jeg fortjener smerter som gjør meg gal.
Jeg er lei. Møkklei. Jeg er sint. Jeg er trist. Jeg er så forbanna drittlei at jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive det engang. Jeg finner ikke ord. I dette finner jeg rett og slett ikke ord. Jeg bare babler. Jeg må bable ut noe. Hvis ikke tror jeg at deler av meg bare dør. Noe må skje.
Jeg er egentlig kjempesterk. Jeg klarer det meste. Jeg biter tennene sammen til jeg ikke har tenner igjen i kjegten. Men nå er det snart nok. Veldig snart. Jeg kjenner jeg tappes for krefter. Sakte, men sikkert.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits