Ikke mere.

funnydogpicturesbigsad

Jeg aner ikke hva det er med meg n. Jeg er trist, og jeg kjenner i skulderbladene mine at det ligger en irritasjon der som bare venter p slippe ut. Egentlig burde jeg kanskje bare legge meg. Jeg liker ikke vre snn her. Iallefall nr jeg ikke aner hvorfor. Mulig jeg bare er sliten. Men i sfall aner jeg ikke hva jeg er sliten av. Har tross alt ikke gjort S mye idag. Og det jeg har gjort har stort sett bare vrt koselig. Hvorfor er jeg da slik?
Innimellom kjenner jeg at jeg vil melde meg ut av meg selv. Jeg tror det hadde vrt like greit. bare kunne sette meg p pause. S kunne jeg vrt noen andre ei lita stund. Eller, ikke ndvendigvis NOEN andre, men noe kanskje? Uansett, bare ikke meg. Forresten er det mulig det er kroppen min som gjr meg slik.
At jeg rett og slett er s lei at jeg trenger eksplodere i trer litt. Jeg vet jeg blogger mye om kroppen min for tida. Og kanskje kan det sees p som syting og klaging. Men da fr dere heller finne en annen blogg lese framover. For slik utviklingen er n s er jeg veldig opptatt av det som skjer med meg.
Idag hadde jeg en snn forferdelig start p dagen. En snn dag der mine smertestillende tabletter ikke fungerte godt nok til at jeg kunne st opp uten intense smerter. Jeg vet det er vanskelig forst for mange av dere hvordan noe slikt er, men for meg er det helvete p jord. Det er muligens som ha bde migrene, tannpine og samtidig knekke et bein i kroppen. Jeg har problemer med g. Jeg fr ikke til st. Setter jeg meg feil s skyter det smerter oppover ryggen min som bokstavelig talt tar pusten fra meg.
Det var ikke s ille for ei uke siden. Det var ikke s ille for fire dager siden. Jeg blir bare verre. Frustrerende? Ja. Skremmende? Definitivt. Det skal ikke vre snn som det her. Dette er feil. Jeg er tjuetre, ikke nittitre. Jeg skal kunne ta p meg sokker eller smre meg ei brdskive uten smerter som fr meg til holde pusten, for om jeg puster ut s svartner det omtrent for meg pga alt det vonde som stikker gjennom kroppen min.
Jeg fler meg hemmet. Rett og slett. Jeg er sliten fordi ALT er slitsomt. N nr jeg endelig har det bra skal jeg selvsagt plages mer enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er jo rettferdig? Eller ikke.
Det verste for meg som bruker ordene som min terapi, som min mte lette sjelen min litt, det er at jeg ikke finner ord for dette. Det kan ikke beskrives. Og det er forferdelig. At jeg ikke kan forklare hva som egentlig foregr inni meg. Slikt plager meg svrt mye. Det gjr meg trist. Og sint. Og frustrert. Og redd.
Jeg kan ikke g med alt dette vonde inni meg. Da mister jeg deler av meg selv. Smertene tar bare over mer og mer. Og jeg vil ikke tillate det. Men jeg fler jeg taper den kampen sakte men sikkert.
Idag eller imorgen er det ryggmte p sykehuset. Da avgjres det om det blir operasjon, og hvilket inngrep de da velger, og nr jeg skal innlegges. Min strste julegave. Spenningen ligger som en klump i magen min.
Klart det blir operasjon. Det M bli operasjon. Hvis ikke s tror jeg at jeg str i fare for falle utfor et stup. S i den retningen kan jeg ikke tenke engang.
Jeg vil s gjerne vkne en dag der smertene ikke dominerer meg. Der smertene ikke definerer meg. Jeg har s lyst til vre meg. En meg som kan g lange turer p fjellet igjen, en meg som kan trene, en meg som kan gjre husarbeid. Den meg som jeg var i sommer. Da jeg var s bra. h, DET hadde vrt noe det.

noteverythingrequiresdisscusion

Sinna blir man ogs av g slik. Fordi man alltid m forklare. At man alltid m forsvare seg selv. "Nei, jeg jobber ikke akkurat n, men jeg er under behandling, jeg skal snart begynne i jobb." "Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg vaske/pynte/rydde/flytte/bre, for jeg har vondt i ryggen.". Jeg er s lei av det. Noen ganger tar jeg meg i tenke at jeg skulle nske jeg brakk foten eller armen. Da hadde jeg hatt et synlig handicap. Da hadde jeg ikke trengt forklare noe som helst. Alle hadde sett det. Alle hadde skjnt det. Men jeg har bare en rygg. En smerte ingen ser. En smerte som gjr meg ensom p en merkelig mte. Den kan ikke sammenlignes med noe, den er bare der. Den er bare min. Det er kun jeg som ser den. Som kjenner den. Som forstr den.
Slikt gjr at man fort fler seg aleine i verden.
Jeg vil jo ikke ha det slik. Jeg vil ikke mtte bekymre meg for at jeg blir verre hver eneste uke. Jeg vil ikke mtte tenke p at jeg kanskje trenger hjemmehjelp fordi smertene hemmer meg for mye. Jeg vil ikke at det skal vre som n, at om jeg har planlagt noe jeg skal, som for eksempel bursdagen jeg skal i p fredag, s m jeg ta det med ro bde imorgen og hele fredag for at det skal vre noe hp om at jeg kommer meg gjennom iallefall deler av kvelden fr jeg m kapitulere.
Det skal ikke vre snn. Jeg fler meg som en fange i min egen kropp. At jeg lever i et slags torturkammer. Der jeg straffes for noe forferdelig jeg har gjort. Noe s forferdelig at jeg fortjener smerter som gjr meg gal.
Jeg er lei. Mkklei. Jeg er sint. Jeg er trist. Jeg er s forbanna drittlei at jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive det engang. Jeg finner ikke ord. I dette finner jeg rett og slett ikke ord. Jeg bare babler. Jeg m bable ut noe. Hvis ikke tror jeg at deler av meg bare dr. Noe m skje.
Jeg er egentlig kjempesterk. Jeg klarer det meste. Jeg biter tennene sammen til jeg ikke har tenner igjen i kjegten. Men n er det snart nok. Veldig snart. Jeg kjenner jeg tappes for krefter. Sakte, men sikkert.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits