Fargerikt.

icon1

Jeg trenger farger i livet mitt for å føle meg levende. Jeg har farger OG jeg føler meg levende.
Sånn sett er jeg svært heldig slik ting nå er. For jeg har ikke alltid hatt farger i livet mitt.

For ikke lenge siden var de eneste fargene jeg kunne se sort, grått og hvitt. Det var en vanskelig tid.
En tid jeg ikke levde noe særlig. Jeg var bare. Å bare være er svært smertefullt.
Da jeg ikke kjente tårene trille nedover kinnene mine.
Da jeg ikke følte solas varme mot huden.
Da jeg ikke kjente sommerbrisen i håret.
Da jeg ikke kunne være sikker på at den kalde vintervinden faktisk herjet i nakken min.
 Det er tungt å bare være.
Når tankene er på et språk man ikke skjønner, når følelsene er lammet og overfølsomme på samme tid.
Når hjertet såvidt banker men pulsen dundrer i ørene.
Da bare er man.
Da har man gitt opp det meste man kan gi opp.

Jeg tror livet mitt foregikk i et vakuum.
Et ubetydelig og latterlig vakuum. Et vakuum uten mening.
Et vakuum uten farger. Et vakum uten noe som helst annet enn meg.

Ikke før nå klarer jeg å forsikitg kjenne litt på den tiden.
Ta den litt inn, lytte til det den har å si, uten å bli overveldet av frykt.
Fortsatt kan jeg ikke la alt bli en del av meg på en gang.
Det blir for mye.
Dessuten husker jeg bare bruddstykker fra den tiden. Ikke fordi jeg bevisst har prøvd å glemme, men jeg tror det har vært min måte å overleve på, min måte å ikke bli knust av alle de vonde tankene og følelsene.
Jeg har hatt den tiden hengende i en slede bak meg Ikke turt å lagre alt i hodet mitt. Kanskje hadde hodet eksplodert om jeg lot alt bare surre fritt?
Iallefall har det vært best å ikke ta noen sjanser.

Men nå. Nå føler jeg meg klar.
Til å rote litt rundt i sleden, ta opp enkelte glimt fra den tiden som er farget i gråtoner.
Det aller sorteste vet jeg ikke om jeg noensinne vil kjenne helt på. Ikke så lenge jeg er alene iallefall.
Det blir for skummelt.
Jeg må vente til fargene er enda litt klarere i mitt nåværende liv.
Til alle fargene rundt meg er så knæsj at de nesten er selvlysende. DA først tror jeg at jeg står fjellstøtt nok til å ikke bli slått overende av fortidens slag i magen.

Fargene begynner å komme tilbake til livet mitt nå. Farger jeg nesten ikke kan huske å ha sett før.
Det er utrolig godt at fargene gjør meg så mye mer levende nå.
Kjærest har gitt meg et indre maleskrin.
Som setter søte og vakre farger på tilværelsen min.
Jeg er lykkelig, for første gang i mitt liv.
Og lykken jeg kjenner gjør meg så mye sterkere.
Nå når gråtonene trenger seg på kan jeg fargelegge de delene av livet mitt uten et snev av frykt eller smerte.
Jeg er så mye tøffere nå.
Så mye tøffere enn toget. Og jeg liker det svært godt.

Ingen skal få ta fargene fra livet mitt igjen. Aldri skal jeg tilbake til det skumle og marerittaktige som slo bakken bort under beina mine den gangen for noen år siden.
Derfor må jeg også kjenne litt på den tiden nå. For å vite litt mere. For å bli klokere.
For å bli mere sikker på at jeg kan fargelegge min verden med alt jeg er.

Jeg liker ikke at jeg ikke husker. Jeg som alltid har hatt kontroll. Jeg husker virkelig ikke.
Det er så mye jeg ikke husker nå.
Som kanskje er viktige elementer i hvorfor jeg er som jeg nå er.
Eller i hvorfor jeg nå tenker som jeg gjør.

Kjærest er min klippe.
Min virkelighet.
Mine vakre farger.
Min livslyst.
Min varme.
Min glød.
Gnisten i øynene mine.
Han gjør meg trygg.
Han gjør meg sikker.
Han gjør at jeg nå klarer å være glad i den jeg er.

At jeg nå klarer å kjenne glede over dagene.
Og at jeg virkelig ser fram til framtiden.
Dette er nytt for meg. Men samtidig er det ikke skremmende nytt.

Og jeg vet at jeg denne gangen skal klare å farge livet mitt med herlige farger.
Farger som kan ta pusten fra alle og enhver.
Jeg elsker å leve.
Og vil aldri la det vonde bli meg igjen.
Det kan til nød få være en del av meg.
Men ikke definere den jeg er.
Det vil jeg ikke akseptere.
Men jeg tror rett og slett jeg trenger den tiden.
At jeg må forstå den for å kunne forstå meg selv. For å kunne elske meg selv og den jeg har blitt.
Men. Først vil jeg male alle farger i en vind.

The Colors Of The Wind.

thereisnothing

6 kommentarer

Karen

16.12.2008 kl.23:29

Farger er fint!!! Visste du at fra gammelt av var det grønt som var symbolet på kjærlighet...ikke rødt som vi nå forbinner med kjærlighet! Men det fine med farger er at alle mennesker er og har farger. Og har kjærlighet uansett om de er grønne,røde eller blå;)Jeg liker bloggen din godt. Du skriver så bra,det har du alltid gjort. Og jeg liker å lese det du skriver.Noen ganger skriver du så mye og så langt at jeg må sette av litt Pia tid for å "høre" på deg;) Noen ganger skriver du ting jeg tenker.det er rart.Ting jeg bare tenker,men ikke klarer å sette ord på.men sånt er du flink til.ord.flink til å sette ord på ting,og dele det.

Prinsesse Grønn

17.12.2008 kl.00:36

Shakiira, vet du hva? Det med at grønt var symbolet på kjærlighet er cirka det fineste jeg har lært idag og alle dager jeg kan huske. Ikke rart jeg elsker den fargen så masse. <3Takk for at du setter av litt Pia-tid innimellom, og takk for at du liker bloggen min, at den kan bety noe for deg. Det setter jeg enormt pris på. Du er så fantastisk, søta, og jeg tar meg i å smile hver eneste gang du legger ut et nytt innlegg på bloggen din. Du er en av mine små gledesspredere og jeg er glad for at jeg nå kan følge med på livet ditt gjennom bloggen din. <3

Karen

17.12.2008 kl.01:05

*jeg smiler litt ekstra nå* ;)

Prinsesse Grønn

17.12.2008 kl.02:10

Så bra, for du har et herlig smil, søta. <3

Alexandra Cathrine

17.12.2008 kl.11:02

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver vennen.Kanskje fordi jeg selv er i og har vært i et sånt vakum de siste 2 åra. Hvordan jeg skal komme ut av det vet jeg ikke.

Prinsesse Grønn

17.12.2008 kl.11:32

Det dukker plutselig opp en eller annen logikk som får deg ut av det. Det tror jeg iallefall. <3

Skriv en ny kommentar

hits