Fargerikt.

icon1

Jeg trenger farger i livet mitt for fle meg levende. Jeg har farger OG jeg fler meg levende.
Snn sett er jeg svrt heldig slik ting n er. For jeg har ikke alltid hatt farger i livet mitt.

For ikke lenge siden var de eneste fargene jeg kunne se sort, grtt og hvitt. Det var en vanskelig tid.
En tid jeg ikke levde noe srlig. Jeg var bare. bare vre er svrt smertefullt.
Da jeg ikke kjente trene trille nedover kinnene mine.
Da jeg ikke flte solas varme mot huden.
Da jeg ikke kjente sommerbrisen i hret.
Da jeg ikke kunne vre sikker p at den kalde vintervinden faktisk herjet i nakken min.
Det er tungt bare vre.
Nr tankene er p et sprk man ikke skjnner, nr flelsene er lammet og overflsomme p samme tid.
Nr hjertet svidt banker men pulsen dundrer i rene.
Da bare er man.
Da har man gitt opp det meste man kan gi opp.

Jeg tror livet mitt foregikk i et vakuum.
Et ubetydelig og latterlig vakuum. Et vakuum uten mening.
Et vakuum uten farger. Et vakum uten noe som helst annet enn meg.

Ikke fr n klarer jeg forsikitg kjenne litt p den tiden.
Ta den litt inn, lytte til det den har si, uten bli overveldet av frykt.
Fortsatt kan jeg ikke la alt bli en del av meg p en gang.
Det blir for mye.
Dessuten husker jeg bare bruddstykker fra den tiden. Ikke fordi jeg bevisst har prvd glemme, men jeg tror det har vrt min mte overleve p, min mte ikke bli knust av alle de vonde tankene og flelsene.
Jeg har hatt den tiden hengende i en slede bak meg Ikke turt lagre alt i hodet mitt. Kanskje hadde hodet eksplodert om jeg lot alt bare surre fritt?
Iallefall har det vrt best ikke ta noen sjanser.

Men n. N fler jeg meg klar.
Til rote litt rundt i sleden, ta opp enkelte glimt fra den tiden som er farget i grtoner.
Det aller sorteste vet jeg ikke om jeg noensinne vil kjenne helt p. Ikke s lenge jeg er alene iallefall.
Det blir for skummelt.
Jeg m vente til fargene er enda litt klarere i mitt nvrende liv.
Til alle fargene rundt meg er s knsj at de nesten er selvlysende. DA frst tror jeg at jeg str fjellsttt nok til ikke bli sltt overende av fortidens slag i magen.

Fargene begynner komme tilbake til livet mitt n. Farger jeg nesten ikke kan huske ha sett fr.
Det er utrolig godt at fargene gjr meg s mye mer levende n.
Kjrest har gitt meg et indre maleskrin.
Som setter ste og vakre farger p tilvrelsen min.
Jeg er lykkelig, for frste gang i mitt liv.
Og lykken jeg kjenner gjr meg s mye sterkere.
N nr grtonene trenger seg p kan jeg fargelegge de delene av livet mitt uten et snev av frykt eller smerte.
Jeg er s mye tffere n.
S mye tffere enn toget. Og jeg liker det svrt godt.

Ingen skal f ta fargene fra livet mitt igjen. Aldri skal jeg tilbake til det skumle og marerittaktige som slo bakken bort under beina mine den gangen for noen r siden.
Derfor m jeg ogs kjenne litt p den tiden n. For vite litt mere. For bli klokere.
For bli mere sikker p at jeg kan fargelegge min verden med alt jeg er.

Jeg liker ikke at jeg ikke husker. Jeg som alltid har hatt kontroll. Jeg husker virkelig ikke.
Det er s mye jeg ikke husker n.
Som kanskje er viktige elementer i hvorfor jeg er som jeg n er.
Eller i hvorfor jeg n tenker som jeg gjr.

Kjrest er min klippe.
Min virkelighet.
Mine vakre farger.
Min livslyst.
Min varme.
Min gld.
Gnisten i ynene mine.
Han gjr meg trygg.
Han gjr meg sikker.
Han gjr at jeg n klarer vre glad i den jeg er.

At jeg n klarer kjenne glede over dagene.
Og at jeg virkelig ser fram til framtiden.
Dette er nytt for meg. Men samtidig er det ikke skremmende nytt.

Og jeg vet at jeg denne gangen skal klare farge livet mitt med herlige farger.
Farger som kan ta pusten fra alle og enhver.
Jeg elsker leve.
Og vil aldri la det vonde bli meg igjen.
Det kan til nd f vre en del av meg.
Men ikke definere den jeg er.
Det vil jeg ikke akseptere.
Men jeg tror rett og slett jeg trenger den tiden.
At jeg m forst den for kunne forst meg selv. For kunne elske meg selv og den jeg har blitt.
Men. Frst vil jeg male alle farger i en vind.

The Colors Of The Wind.

thereisnothing

6 kommentarer

Karen

16.12.2008 kl.23:29

Farger er fint!!! Visste du at fra gammelt av var det grnt som var symbolet p kjrlighet...ikke rdt som vi n forbinner med kjrlighet! Men det fine med farger er at alle mennesker er og har farger. Og har kjrlighet uansett om de er grnne,rde eller bl;)Jeg liker bloggen din godt. Du skriver s bra,det har du alltid gjort. Og jeg liker lese det du skriver.Noen ganger skriver du s mye og s langt at jeg m sette av litt Pia tid for "hre" p deg;) Noen ganger skriver du ting jeg tenker.det er rart.Ting jeg bare tenker,men ikke klarer sette ord p.men snt er du flink til.ord.flink til sette ord p ting,og dele det.

Prinsesse Grnn

17.12.2008 kl.00:36

Shakiira, vet du hva? Det med at grnt var symbolet p kjrlighet er cirka det fineste jeg har lrt idag og alle dager jeg kan huske. Ikke rart jeg elsker den fargen s masse. <3Takk for at du setter av litt Pia-tid innimellom, og takk for at du liker bloggen min, at den kan bety noe for deg. Det setter jeg enormt pris p. Du er s fantastisk, sta, og jeg tar meg i smile hver eneste gang du legger ut et nytt innlegg p bloggen din. Du er en av mine sm gledesspredere og jeg er glad for at jeg n kan flge med p livet ditt gjennom bloggen din. <3

Karen

17.12.2008 kl.01:05

*jeg smiler litt ekstra n* ;)

Prinsesse Grnn

17.12.2008 kl.02:10

S bra, for du har et herlig smil, sta. <3

Alexandra Cathrine

17.12.2008 kl.11:02

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver vennen.Kanskje fordi jeg selv er i og har vrt i et snt vakum de siste 2 ra. Hvordan jeg skal komme ut av det vet jeg ikke.

Prinsesse Grnn

17.12.2008 kl.11:32

Det dukker plutselig opp en eller annen logikk som fr deg ut av det. Det tror jeg iallefall. <3

Skriv en ny kommentar

hits