Tromsø.

Dagen idag startet kvart over fire i natt. Etter to mer eller mindre slitsomme timer med søvn. Ukristelig tidlig, som mamma så fint kaller det. Jeg kaller det ulovlig.
Flygeturen gikk fint. Jeg fikk gravd meg ned i Philippa Gregorys vakre verden og før jeg visste ordet av det var vi framme. Framme i vakre Tromsø:

troms2

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for Tromsø. Jeg tror det har noe med de trollske fjellene og den vakre stemningen som ligger som et slør rundt byen. Men idag var det ikke først og fremst kjærlige følelser jeg satt med da vi tok taxi til sykehuset. Jeg kjente på angsten. På nervøsiteten. På frykten. På kaoset.
Etter få minutters venting ble jeg hentet av en svært hyggelig mann.

9951lege

Vi hadde en oppklarende prat om ryggen min. Fikk svar på spørsmål jeg har hatt de siste ti årene. "Hvorfor har ryggen gitt meg så mye smerter uten at det har gjort utslag på røntgenbildene mine?" Jo. Snille mannen kunne fortelle at jeg har hatt noe så sjeldent som et "usynlig" prolaps i alle disse årene. Noe som gir mycket smerter, men som ikke vises på røntgenbilder. Det var godt å høre at jeg i alle år har hatt rett. At ikke de legene/sykepleierne/ortopedene som har sett på meg med et "nå må du ta deg sammen, du er bare litt hypokonder" blikk hadde noe hold i det de trodde. At jeg faktisk kjenner kroppen min så godt at når den gjør vondt så er det en GRUNN til det.
Den hyggelige mannen viste meg også de nyeste bildene som er tatt av ryggen min. Bildene var litt rare, ikke slik som de bildene jeg har sett tidligere. Mannedoktoren forklarte at prolapset som nå lå i ryggen min ikke var et vanlig prolaps. Et vanlig prolaps er når innholdet i "putene" mellom skivene glir ut, slik at det oppstår en utbuling på "puten". Dette kan folk gå rundt med uten i det hele tatt å merke det. Med mindre det ligger sånn til at det er nerver som havner i klem. På bildet nedenfor kan dere se et prolaps som ligger å presser på ei nerve. Dette kan gi mye smerter for pasienten.

prolaps

Uansett. Det er altså IKKE et slikt prolaps jeg har. I min rygg har prolapset løsnet fra resten av skiven. Så det ligger som en liten klinkekule ved siden av mellomvirvelskiven. Der ligger den fint plassert, gnikkende på ei nerverot. Den beveger seg også sånn smått. Alt dette gir meg sinnsyke smerter. Både i selve korsryggen og i beina mine. Mitt prolaps er høyrestilt. Så det er nervene i høyrefoten som virkelig får gjennomgå.
Før den hyggelige legemannen ville fortelle meg noe om hva som kom til å skje videre måtte jeg undersøkes mer enn jeg noensinne har blitt undersøkt. Han vridde beina mine i alle vinkler, bøyde og tøyde på ryggen min og fikk meg til å bruke kraft jeg ikke hadde. Undersøkelsene viste at høyrebeinet mitt er kraftig svekket styrkemessig sett.
Mannedoktoren forklarte meg at i mitt tilfelle kom det til å være hensiktsmessig med operasjon. Så. Ja. Etter nyttår blir det operasjon. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det. Foreløbig tror jeg igrunnen det er best å ikke tenke. Jeg må la det synke gradvis inn. Operasjon er så skremmende. Selv om legedoktormannemennesket mente at operasjonen ikke ville være det verste. Det er jobben jeg må gjøre etter operasjonen som kommer til å være hard. Veldig hard. Muskelsystemet i kroppen min er litt ute av drift. Eller. Veldig. Jeg har bygd opp min egen måte å bruke musklene i kroppen etter ti år med smerter. Så jeg må lære meg å fungere som et friskt menneske fungerer. Legesnillemannen sammenlignet det med å skulle lære seg å gå på nytt. Så det sier seg jo selv at det ikke er det enkleste på jord...

slitenisbjrn

Man kan vel si jeg var litt satt ut etter timen hos mannelegedoktoren. Og kan ikke beskrive hvor deilig det var at mamma faktisk var med meg på tur. Uten henne hadde jeg nå vært innlagt på sykehuset. Uten tvil.
Vi var tidlig ferdig på sykehuset, allerede ganske sliten. Fant oss en god frokost på Meieriet. Så på at lyset sakte men sikkert grep tak i Tromsø og gjorde natt om til dag. Da vi var mett og god var det klart for litt vindusshopping. Som gikk over til å være julegaveshopping da vi oppdaget hvor mye fint som egentlig var i butikkene.
Utrolig koselig. Men. Ryggen bestemte seg for å få en heftig reaksjon på undersøkelsene. Og det var ikke bare litt. Jeg hadde mer smerter enn alle gangene jeg har vært innlagt tilsammen. Det kan ikke beskrives med ord. Smertene kom som skudd i ryggen. Jeg bare stivnet i smerte. Ryggen låste seg totalt. Og beina bare mistet styrken. Jeg kjente panikken grep meg. Det var så skummelt. Jeg var sikker på at jeg måtte hentes med ambulanse og at jeg ikke kom til å klare å gå noensomhelst steder. Men med min stahet klarer jeg det aller meste.
Jeg gikk igjennom sikkert tredve slike skudd i ryggen. Det tappet meg noe enormt for krefter.

de to smerterkull p kartong10070 1998

Etter noen fine timer i byen med mamma valgte vi å spise middag på Egon. Godt med litt energipåfyll etter en lang og litt for innholdsrik dag. (Forresten var vi på en sånn kunstutstilling med de fineste bildene jeg noensinne har sett. Jeg ville ha alle sammen. Jeg fikk ingen. Men jeg ville. Virkelig.) Taxituren til flyplassen var smertefull. Smertene forsterkes ganske heftig når man i tillegg har lite søvn og hvile å takle alt med. Men vi kom oss fram. Og vi kom oss på flyet. Og jeg slukna som et utbrent lys i det øyeblikket jeg satte meg ned omtrent. Og våknet under innflygningen til Kirkenes. Deilig å være hjemme, men smertefullt. Og slitsomt.
Nå er det sofaen og tven til jeg er trøtt nok til at jeg stuper. Jeg tror det er best slik. Jeg har utfordret meg og presset meg så langt utover mine egne grenser enn jeg trodde var mulig. Så nå slapper jeg av med god samvittighet.
Jeg kan ikke forklare hvor vondt jeg har hatt idag. Og uten mamman min hadde jeg bare lagt meg ned på gata, gråtende, hylende, hysterisk. Hun er den beste mamman jeg kan tenke meg og jeg er så glad i henne at jeg ikke vet hvordan jeg noensinne skal få sagt det med ord. Eller vist det i handlinger.

177

Mamma. Takk for at du ble med meg, selv om det både var ukristelig tidlig og ulovlig slitsomt. Uten deg hadde jeg aldri kommet meg gjennom denne dagen. Uten deg hadde ikke jeg vært menneske idag. Jeg er så glad i deg at du aner det ikke. Av alle mammaer i verden er jeg evig takknemlig for at akkurat du er min. <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits