Frykten for det ukjente.

funnydogpicturesdogisnotscaredofthestorm


Jeg er ikke redd storm. Jeg er ikke redd mørket. Torden og lyn er ikke noe som skremmer meg.
Men på mandag skal jeg til Tromsø. Det gjør meg livredd. Jeg har satset mye på denne Tromsøturen. Helt sikkert for mye. Og det som da skremmer meg er jo at skuffelsen kan bli så enorm om noe viser seg å gå galt der. Eller. Ikke så mye kan gå galt. Men ordene de kommer med kan være noe helt annet enn jeg har håpet på. Ordene kan gjøre vondt.

            "Vi kan ikke hjelpe deg."

                                               "Du må bare ta tiden til hjelp."


"Vi får se om en stund, du er for dårlig nå."

Jeg er ikke beredt på slike ord. Jeg tror ikke jeg klarer det. Ikke fordi jeg ikke er sterk nok. For jeg er egentlig det. Men redselen er jo der. Om jeg ikke kan få hjelp fra Tromsø, hvordan skal jeg da få hjelp? Jeg har så mye smerter nå. Så forferdelige smerter. Jeg kan ikke ha de slik. Ingen burde ha det slik. Jeg vet at jeg aldri blir smertefri. Og selv om jeg ønsker det så er jeg realistisk nok til at jeg heller håper på et liv der smertene ikke dominerer meg.
Om jeg bare kunne få en hverdag der jeg ikke blir så satt ut av at alt gjør så vondt. Et liv der jeg ikke trenger å grue meg til å sove fordi jeg vet at jeg våkner av så intense smerter at jeg får tåreklumper i halsen. Det er vanskelig å ha det sånn her. Man blir så invalidisert. Og jeg er ikke noe invalid. Jeg er meg. Ei livsglad jente på tjuetre. Det skal ikke være livet mitt dette. At jeg skal være full av så mye smerter. Jeg er sliten. Hele tiden. Jeg vil bare sove. Men jeg kan ikke det. Jeg blir ikke kvitt smertene da heller.

Tromsø må være positivt. Hvis ikke så blir jeg tom i forhold til ryggen. Da vet jeg ikke mere hva jeg skal gjøre. Det blir for vanskelig for meg. Da må noen andre kjempe sammen med meg. For denne kampen klarer jeg ikke aleine. Jeg gruer meg til undersøkelsene. Jeg vet jo ikke hva jeg må gjennom. Aner ikke hvor mange mennesker jeg må forholde meg til. Hva de skal si. Hva de skal gjøre. Det er ting som gjør meg redd.
Jeg prøver å ikke være redd. Jeg prøver å ikke krisemaksimere. Og jeg prøver å ikke ha for høye forhåpninger. Men vanskelig er det uansett....

Æsj. Jeg liker ikke denne skrekken jeg. Jeg liker ikke være redd. Jeg liker ikke å ha en nervøs ball i magen. Jeg liker ikke tankene som er negative. Jeg må prøve å ikke tenke for mye på dette tror jeg. Ja. Sånn får det bli. Jeg må tenke på noe annet. Fokusere på noe som ikke har med Tromsø å gjøre.

Noen forslag, anyone?

4 kommentarer

larsvegard

06.12.2008 kl.16:26

Det ukjente er skumle greier, ja. Men når det ukjente kommer blir det jo kjent, og kjente ting er langt fra like mye å frykte. Å møte deg var jo å ta et steg inn i det ukjente, og det var litt skummelt. Nå som jeg har gjort det er det kjent, og det beste som fins å være sammen med deg. Så det så <3

Prinsesse Grønn

06.12.2008 kl.16:29

Haha. Jeg elsker når du babler. <3 Du får meg til å smile uansett du. <3

larsvegard

06.12.2008 kl.17:03

Så bra at du liker bablingen min. Jeg elsker å få deg til å smile selv når ting er tungt :-*

Prinsesse Grønn

06.12.2008 kl.17:09

Du er flinkest i verden til akkurat det. <3

Skriv en ny kommentar

hits