Tilbakeblikk for å kunne se framover.

funnydogpicturesbark

Innimellom så gjør jeg ting feil. Jeg er innimellom ganske feil til tider. Før trodde jeg at jeg var så feil at jeg ikke burde plage andre med den jeg er. Jeg trodde jeg bare skulle være aleine. At det kanskje var det beste for både meg og verden. Nå tror jeg ikke det mere.
Fra ganske tidlig på barneskolen skjønte jeg at jeg ikke helt passet inn. At jeg ikke var kul. Nå er ikke kul så viktig. Men jeg kjenner jo at jeg fikk sår av den tiden. Ungdomsskolen viste seg å bli et mareritt. Jeg var flink på skolen og slikt. Men det er ikke det som er viktigst i den alderen. Man vil så gjerne være som de andre. Ikke skille seg ut.
Nå er jeg glad jeg ikke er som alle andre. At jeg er blitt så reflektert som jeg har blitt. At jeg er utstyrt med en selvinnsikt ikke alle kan skryte av at de er utstyrt med. Mobbing er ikke noe man glemmer. I en sårbar tid er mobbing det som skal til for at man mister troen på seg selv, eller at man ikke kan se sine egne gode sider.
Jeg har sett på meg som en bylle i samfunnet. En sånn som man må holde seg unna. Det har vært vanskelig.
Og da jeg i tillegg ble plaget av depresjoner var det ikke så lett å være meg.
Hvordan takler man det når kropp og sjel ikke vil samarbeide med hverandre eller med fornuft? Og fornuften da pakker sekken og reiser på ferie?
Jeg taklet det dårlig. Jeg sluttet å sove. Jeg sluttet å føle. Jeg hadde et så enormt kaos i meg. Det var vanskelig å ha det sånn. Ha så mye smerte inni seg. Være syk på en helt usynlig måte. For utad klarte jeg stort sett å ha de riktige maskene på til riktig tid. Lite visste verden om hvor langt nede jeg var. Hvor redd jeg var.
Nå som jeg ser tilbake på nedturene mine så husker jeg bare bruddstykker av den tiden. Mulig det er en forsvarsmekaninsme. At det er kroppen som velger å gjøre det sånn. At man ikke skal huske det som er så vondt.
Men. Selv om det er lenge siden den tiden har jeg hatt med meg noe fra den tiden. Tanken om at jeg ikke hører til her. At folk har det bedre om jeg ikke er her. At jeg har det bedre om jeg blir borte. De tankene har vært skremmende dominerende til tider. Og jeg har trodd at jeg alltid kom til å ha et snev av døden i meg. At jeg vil ha et trist og tomt rom i meg som vil passe på meg hele tiden. Passe på å få tråkket meg ned med jevne mellomrom.
Men noe har skjedd denne høsten. Jeg har forandret meg. Jeg har klart å se med andre øyne, tenke på en annen måte. Og jeg blir ikke lenger skremt av å føle. Nå nyter jeg alle følelsene mine. Jeg ser ikke på det som tap av kontroll om jeg gråter. Jeg tenker ikke at jeg er mindre verdt om jeg ikke klarer alt som alle andre klarer.
Jeg har åpnet hjertet mitt, tankene, sjela mi for en annen. En gutt som har tent et lys i det mørke rommet jeg har hatt med meg. Nå finnes det ikke mere. Jeg visste ikke at det var mulig. Men det er visst det.
Jeg som aldri skulle forelske meg. For det ville bare føre med seg masse vondt. Da måtte jeg rippe opp i så mange sår. Og jeg kunne aldri være ærlig med en eventuell kjæreste. Men jeg fant han ene. Han som ikke har blitt skremt av det jeg har fortalt. Han som ser på meg med et blikk som viser en ren kjærlighet. Han dømmer meg ikke. Han tenker ikke stygge ting om meg. Han sier så mye fint. Han elsker meg. Tenk. Han elsker MEG.
Og han har fått meg til å bli glad i meg selv. Nå tror jeg at jeg fortjener å ha det godt. At jeg også fortjener å ha et langt og godt liv. Det er så vakkert.
Han har uten tvil reddet meg. Fra en indre fortvilelse. Han har låst opp de sidene av meg jeg trodde jeg hadde fått stengt med nok låser. De sidene som gjør meg sårbar. Nå er det godt å få være sårbar. Deilig å få gi av meg selv.
Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil kjempe for alt det fine jeg faktisk har. Jeg vil stå på. Oppnå ting. Leve, ikke bare være.
Jeg elsker livet mitt nå. Jeg er så glad. Jeg ser meg i speilet om morgenen med et smil. Jeg legger meg på kvelden og gleder meg til en ny dag. Det er ufattelig godt.
Gutten min, jeg elsker alt du gjør for meg. Jeg elsker at du får fram de fine sidene mine. Jeg elsker at jeg får lov å elske deg. <3

4 kommentarer

larsvegard

22.11.2008 kl.21:36

Jeg kan ikke forstå at den Pia jeg har blitt kjent med er den samme Pia som trodde at verden ville være bedre uten henne. Så positiv, sprudlende og humoristisk - allerede fra starten av. Du er ikke alene om å ha erfaring med hvordan det er å være annerledes, men jeg vet at det jeg har opplevd ikke er i nærheten av det du har opplevd. De sier at alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Det tror jeg er å gå for langt. Men at du har blitt et sterkt og flott menneske av motgangen du har opplevd skal det ikke være tvil om.

Prinsesse Grønn

22.11.2008 kl.21:43

Er det rart jeg elsker deg så intenst mye som jeg gjør? <3

Alexandra Cathrine

24.11.2008 kl.14:32

Jeg kjenner til den følelsen.Det er slik jeg har det med min gutt også:DVi er heldige vi Pia. Vi er priviligerte rett og slett. Som har klart å finne oss så fantastiske mannfolk. Lars er en knupp, det skal jeg innrømme. Og jeg synes for all del at du fortjener en knupp. Jeg synes du fortjener å ha en som ham i livet ditt.

Prinsesse Grønn

24.11.2008 kl.15:07

Takk, herlige kya min. <3Det er deilig å ha funnet noen som elsker oss, er det ikke? Noen som syns vi er vakrest og mest fantastisk? Noen som ser på oss som om vi var prinsesser? Jo, vi er heldige. Og vi har funnet oss to fine knupper. <3Du fortjener alt godt, vennen. <3

Skriv en ny kommentar

hits