Nattas utblåsning.

Jeg får ikke sove. Muligens har jeg ikke noe å sove for. Men jeg kan skrive under på at jeg ikke har noe å være våken for heller. Balansekunsten mellom hva jeg burde og ikke burde gjøre er ikke særlig imponerende. Faktisk er det ikke noen kunst i det hele tatt.

Lei av å ha vondt. Idag har vært en av de dagene da jeg ikke bare har hatt fysisk vondt. Fremdeles aner jeg ikke hva grunnen er, men jeg føler meg på randen til et sammenbrudd hvert øyeblikk. Stadig ligger gråten rundt meg og lusker. Og jeg kan ikke akkurat si at jeg liker det. Det er som om noen har tatt kontrollen fra meg.

Klart er jeg heldig. Jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og folk rundt meg som oppriktig bryr seg om meg. Likevel tar jeg meg selv i å hyle inni meg. Ikke spør hvorfor. Overraskelsesmomentet i disse følelsene er virkelig overveldende. Det kan være at frykten for følelsene har fått fram det jeg fryktet mest. Uten at jeg gidder å spekulere særlig mye i akkurat det. Noe er det. Og irriterende er det.

Trøtt er man igrunnen også. Men på en så rar måte at jeg forbinder den ikke med trøtthet. Utmattet kanskje. Ispedd perioder med intense mengder energi. Gah, jeg vet virkelig ikke. Jeg aner ikke engang hva jeg tenker. Rett og slett er det bare rot i alt jeg tror jeg tenker og tror jeg føler.

Vil forresten ikke til Tromsø heller. Ikke fordi jeg tror det er noe galt med Tromsø. For all del. Oppholdet der vil nok ende opp med å være bra for meg. Problemet ligger i romfordelingen. Jeg tror virkelig ikke noen kan fatte hvor lite jeg takler tanken på å bo med et fremmed menneske. Et menneske jeg ikke engang har hatt noe ønske om å treffe. Jeg fylles av en panikk som tar bort all logikk og all fornuft. Jeg vet ikke om jeg klarer dette. Jeg kan ikke ha noen så nært innpå meg. Og jeg gruer meg så til å måtte forholde meg til masse nye mennesker. Og alle undersøkelsene. Og alle som må være i nærheten av meg. Kan de ikke undersøke meg bare ved å se på meg? Jeg vil ikke ha hendene deres på meg. Jeg vil ikke at noen skal være nær meg. Jeg vil ikke være på en plass jeg ikke kan trekke meg tilbake på. Der jeg hele tiden må gå i helspenn. Bare tanken gir meg pusteproblemer.

Drømmene mine er slitsomme nå. Det er alltid noe stressende som skjer i dem. Noen er etter meg, jeg er sliten, jeg må ordne ting, osv. På en måte er det derfor bortkastet å sove. For jeg ender opp med å være mer utslitt etter at jeg har sovet enn før jeg la meg. Skjønner ikke helt hvordan kroppen fungerer. Jeg er så lei av å ikke få ordentlig og nok hvile. Det påvirker muligens humøret mitt en smule. Og dagsformen min generelt.

Smertene har forandret seg igjen. Innimellom svir det, eller "brenner" det i ryggen. Dette er ikke noe jeg kjenner igjen fra tidligere. Jeg kan ikke bøye meg eller gjøre noen brå bevegelser uten at det skyter smerte gjennom hele forbanna kroppen. Samme problemet ligger i høyrefoten. Det er vondt i den HELE tida. Og da mener jeg H E L E. Jeg fatter det ikke. Tidligere har det i det minste vært periodevis. Og de smertene jeg hadde før kjentes mer ut som strålinger. Det er vel ikke strålinger når smertene er konstante? Og de ligger på rare plasser: Oppå fotbladet, på utsiden og baksiden og noen ganger på framsiden av leggen, utsiden og forsiden av låret, i hofta og til tider bak knærne. Dette er totalt fremmed for meg. Dessuten "sovner" beinet. Dette syns jeg er kjempeskummelt. Det har skjedd før, men da bare i de dårligste periodene og bare noen få ganger. Nå skjer det HVER dag. Flere ganger om dagen. Jeg skjønner ikke dette jeg. Og jeg blir trist og oppgitt av hele greia.

Utfordringer og motstand gjør oss visstnok sterkere, men jeg kan love at jeg er så lei av å være sterk at jeg vil hyle høyt. Overskuddet er forsvunnet. Og ståpåvilje ligner mer på et fremmedord. Jeg fatter ikke helt hvorfor jeg står opp om morningene. Og hvorfor jeg legger meg om kvelden. Det hele virker igrunnen så meningsløst at det er latterlig.

Nei. Jeg tror hele dette søvnprosjekte legges på hylla litt. Seinfeld må da være god medisin i en litt trasig natt? Jo, vi sier det. Så får dere som leser dette bare unnskylde min lille utblåsning her. Jeg måtte bare tømme hodet litt.


Tata.

3 kommentarer

Sylvia - InterPals

03.02.2013 kl.17:51

Ja du blir sterkere av utfordringer og motstand, men sá har du ogsá lov til á vaere svak noen ganger ogsá. Vi er mennesker, og det er helt vanlig á kunne vaere litt svak innimellom og.

*Klem*

Prinsesse Grønn

20.02.2013 kl.00:32

Sylvia: Du har helt rett. Man blir sterkere av å møte motstand og utfordringer. Og jeg tror man blir sterkere av å kunne vise at man også er svak. Det er jo en del av oss.

Sylvia - InterPals

22.02.2013 kl.02:47

En er tóff nár en kan ogsá vise at en kan vaere svak, eller á vise det gjennom fólelser. For meg sá virker det som om det ikke er populaert for mange á vise andre at de er svake til tider. Noen tenker at hvis du viser et lite tegn pá svakhet sánn som á vise tárer, at da er vedkommende ikke sterk nok, Og de skjemmes over det eller gjór narr av deg, eller at de til og med fryder seg over at du ble litt svak.

Jeg har ogsá mótt pá disse form av mennesker som fryder seg over á vaere slem mot deg og á sáre deg, ei av de pleide á vaere en av mine venniner. Eller dette trodde jeg fór jeg fant ut at ho ikke var det alikevel. Ho er sá lett kald, og sánne mennesker er ikke sá lett á ha med á gjóre.

Jeg skjónner ná ikke hva som er sá artig med á sáre andre og á fryde seg over det á vaere slem mot en annen.Jeg liker bedre det á kunne oppbygge en annen person og gjóre vedkommende glad, dette kan ogsá virke som god terapi for oss ogsá. Ofte fóler en seg mer lykkelig sjólv nár en gjór en annen lykkelig. Og derfor skjónner jeg ikke hvordan noen kan fryde seg over á gjóre vondt mot andre.

De fleste av oss kan noen ganger fóle oss fristet med á ta igjen nár vi fóler oss sáret, jeg kjenner til den fólelsen mange ganger nár jeg minnes om sár som andre har páfórt over meg fór. Men hver gang jeg kjenner sinne inne i meg og tenker ut máter jeg kunne ha sáret vedkommende tilbake igjen pá, sá nár jeg kommer meg tilbake igjen i hektene, fóler jeg meg mest ufyselig enn á virkelig glede meg over de dárlige tankene jeg hadde.

For innerst inne sá vet jeg at dette er galt. Og jeg fóler meg aldri bra nár jeg gjór eller sier noe som er slemt ment eller som vil sáre en annen person. Jeg har faktiskt en samvittighet, og hvis jeg sá sárer en annen person ved máten jeg er pá eller de ord jeg bruker, sá tar det ikke lang tid fór jeg angrer pá det alt sammen. Og den som virkelig kjenner seg aller vaerst, er jo egentlig mest meg.

Fordi det á sáre en annen og á vaere slem, gjór oss ikke noe godt. Og det fár meg til á undre om vedkommende er sá lykkelig som ho/han tenker. For om du er lykkelig, ville du da ha ónsket noe vondt mot din neste?

Skriv en ny kommentar

hits