Piumens Underlige Univers

Så rart det føles å våkne med en komplett følelse av lykke. Skitne kopper, rotete hus, klær som må brettes og gulv som definitivt bør støvsuges - alt blir fullstendig meningsløst og helt og holdent oversett. 
I dag er det eneste av betydning at jeg virkelig har det bra. Jeg kjenner ikke for ofte på følelsen av å være hundre prosent stolt av meg selv. Det er ikke hver dag jeg mestrer noe og smilende kan si at jeg har gjort mitt beste - og mitt beste er mer enn bra nok.
Men i dag, dagen derpå, i dag kjenner jeg gleden og stoltheten pulsere gjennom kroppen. Jeg har på under en uke hatt to muntlige eksamener. To halvtimer jeg har gruet meg sånn til at jeg aldri i livet turte tenke på å få til et særlig godt resultat. Og nå, nå er det overstått. Med to soleklare femmere som resultat. Dette er kunnskap JEG har gitt meg. Dette er arbeid JEG har gjort. Dette er MIN fortjeneste. Og jeg kan egentlig ikke beskrive hvor godt det føles. Så i dag skal huset få være som det er. Rotet går ingen steder. Støvet er der også om noen dager. Jeg skal bare sole meg i stoltheten og den tilfredse gleden som fyller hver celle i kroppen. Dette er komplett lykke. Dette er en dag som skal huskes. Dette er en følelse jeg skal dra fram seinere, på dager der jeg føler meg ubrukelig. Da skal jeg si til meg selv: DU FIKK TIL DETTE! DU ER FAEN MEG BRA NOK, AKKURAT SÅNN SOM DU ER! 

Hodet mitt ønsker seg ferie.
Det tar på å være viklet inn i eksamensforberedelser og eksamener omtrent oppå hverandre.
Spesielt når man ikke har hatt noe med skole å gjøre på rundt ti år.
Hodet mitt gjør vondt. Stappfullt av tanker og fagstoff. 
En trøst er at jeg har bygd opp litt selvtillitt etter femmeren jeg fikk på forrige eksamen.
Kanskje er det derfor jeg ikke har store ørner som flyr rundt i magen min for å skape kaos.
På tirsdag braker det løs. Eksamen i norsk. Muntlig sådan.
Jeg gleder meg til jeg er ferdig med den halvtimen der.
Hodet mitt ønsker seg nemlig ferie. 

Hodet mitt er for øyeblikket så stappa av demokrati, Knud Knudsen, fattigdom, Ivar Aasen, identitet, språkpolitikk og kultur at jeg ikke har plass til andre ting.
Eller, det er løgn.
Jeg har også plass til så store mengder eksamensnerver at jeg mistenker jeg vil få både hjertefeil og magesår i løpet av den neste uka.
Vi snakkes når jeg får til å trekke pusten skikkelig igjen uten at ønsket om å kaste opp innvollene mine blir for påtrengende.

Jeg skulle egentlig ikke dele denne historien. Rett og slett fordi den er så flau. Men. Here it goes.
Jeg og samboeren min flytta til Brønnøysund for godt over to år siden. Da vi ikke var spesielt lokalkjente til å begynne med så valgte vi å gå på en del oppdagelsesferder. Deriblant en tur over brua som fører til ei øy. På øya er det et skilt som forteller at det skal finnes et skulpturlandskap i nærheten. Vi fant det ikke da vi leita der for et par år siden. I går prøvde vi igjen. Vi gikk en LANG tur og utforsket de delene av øya vi mente det var logisk å plassere et skulpturlandskap. Og da vi ikke så snurten av dette så utforsket vi like så greit de mindre logiske plassene i tillegg.
Til slutt måtte vi bare gi opp. På vei hjem googler samboeren min dette. Og finner ut at det vi da har gått glipp av er en breiflabb ved navn Steinar som en kunstner har laget. I det vi går videre går det et lite lys opp for meg og jeg spør om det KAN være at breiflabben rett og slett er den haugen med stein som befinner seg sånn cirka rett utenfor døra vår. Men vi finner igrunnen ut at det ikke kan stemme. Vel. Til vi kommer hjem da. Og jeg studerer den steinhaugen jeg daglig har slengt øynene på siden jeg flytta hit. Og joda, den ser da mistenkelig mye ut som en fisk?! 
Vi har da gått ikke bare en, men TO turer for å finne en fisk som bor utenfor stuevinduet vårt. Det vil jeg si er godt jobba.
Kunstkjennere skal vi vel ikke kalle oss med det første. Eller andre.
Her er iallefall breiflabben Steinar:

HER kan du lese mer om skulpturlandskap Nordland som Steinar breiflabb er en del av.

Hun målte sin egen verdi i ordene deres. Alt hun ønsket var å gli inn i mengden. Kanskje aller helst bare forsvinne. Så ordene deres ikke ville treffe henne som lynnedslag flere ganger.
Hun trodde hun var det de kalte henne. De som ondsinnet kastet spydigheter om hvordan hun så ut, hvordan hun oppførte seg. Hun ble det de sa. For hver dag som gikk ble hun i sine egne øyne hakket styggere, dummere, mindre viktig. I speilet så hun ikke seg selv. Hun så feilene de stadig påpekte. Hun så manglene de så hjerteløst lo av.
Hennes beste venn var mørketiden. Månedene der hun kunne la mørket gjøre henne usynlig. Da hun kunne puste dypt. Da hun fikk en pause. Man er ikke et like åpenbart mål når mørket råder.
Hun forstod ikke hva hun hadde gjort galt. Hun visste bare at det måtte være noe. Hvorfor skulle de ellers være så slemme mot henne? Hvorfor skulle de ellers spytte ut stygge fraser mens de ventet på at tårene skulle trille lydløst nedover kinnene hennes? Hun lot de aldri se henne gråte. Den gleden fikk de ikke. Men hjertet hennes gråt. Alltid.

Det tok mange år før den jenta forstod at verdien hennes slettes ikke ble målt i deres ord. Hun brukte lang tid på å skjønne at hun ikke gjorde noe for å fortjene den behandlingen hun fikk av dem.
Hun måtte gjennom tøffe tak og tunge stunder før hun faktisk innså at det ikke var henne, men de det var noe galt med.
Selv om sårene som ble skapt på den tiden aldri vil gro helt så er de nå bare bidragsytere til styrken hun så stolt bærer. Hun ser nå ei vakker jente i speilet. Hun har forstått at hun er verdt mer enn ord kan beskrive. Hun vet at hun er altfor viktig til å leve usynlig i mørket. Nå stråler hun om kapp med solens varme og lys.
Og hjertet hennes? Hjertet hennes smiler.

Jeg har ikke lagt "prosjekt meg" på hylla. Det har bare fått spille litt i bakgrunnen.  Jeg har hatt andre ting å fokusere på. Ting som på sett og vis inngår i prosjektet, men ikke like aktivt som det jeg ønsket. Jeg går nå til fysioterapeuten min cirka to ganger i uka. Behandlingen hos henne er en kombinasjon av trening, pusting, avslapping og litt massasje. Vi snakker mye sammen. Jeg liker henne utrolig godt og kjenner kroppen min har godt av å være hos henne.
I tillegg har jeg basseng en gang i uka. Nå har jeg vel og merke ikke vært der siden før påske fordi de har renovert bygget litt de siste ukene. Men i morgen er det klart for en ny runde i bassenget.
Jeg har blitt flinkere å gå tur. Jeg meldte meg ut av treningsstudioet fordi jeg følte jeg gav de pengene mine uten å få noe igjen for det. Ikke fordi studioet i seg selv var dårlig, men fordi kroppen min har perioder der trening er så og si utelukket grunnet sterke smerter.
Men tur kan jeg stort sett alltid gå. Og nå prøver jeg å få inn en tur hver dag. Dette har jeg bare godt av. Spesielt i den perioden jeg er inne i nå. Jeg skal ha fire eksamener veldig snart. Jeg stresser meg opp til et punkt der jeg ikke finner fotfeste - og frykten tar dermed over. Jeg trenger disse turene for å finne en form for indre ro som kan gi meg styrke og tro på meg selv slik at jeg kommer meg helskinnet gjennom eksamenstiden.
Vekta har stått ganske stille siden før påske. Men nå har jeg droppet en kilo til den siste uka. Så totalen ligger på 8,5 kilo. Det er EGENTLIG litt tidlig å si det, da jeg bare har veid meg med den vekta to dager på rad. Så for alt jeg vet er jeg oppe på 7,5 igjen i morgen. Men. Det får så være.
Det ser ut til at sola titter litt fram fra skylaget her i dag også. Noe som gjør turgåing hakket mer fristende. Vi har vært heldig med været i det siste. Bank i bordet.
Men før det blir tur skal jeg ha i meg mat - og jeg skal helst lese litt språkhistorie. Heldige meg. 

Jeg trengte luft. Jeg er godt trent i å bære masker. Og i dag bar jeg en høflig, smilende og avslappet maske, samtidig som at jeg på innsiden var hysterisk, i ferd med å bryte sammen i gråt og med ekstrem lyst til å knuse verden. Det var vel en bagatell for mange. Det ville nok ikke vært så ille for andre. Mest sannsynlig ville de fleste bare trukket på skuldrene uten å tenke videre over dette.
Jeg derimot. Jeg fikk ikke dette til. Jeg vil så gjerne mestre noe. Jeg vil så gjerne slippe å føle meg dum.
Så jeg gikk ut på trappa. Pusta dypt. Flere ganger. Satte solbrillene tilbake på nesa. Sendte en melding til kjæresten. Og begynte å gå.
Jeg prøvde febrilsk å finne ro nok i meg selv til ikke å gråte. Det gikk ikke særlig lenge. Heldigvis skjulte solbrillene de fortvilte tårene mine. Jeg er frynsete for tiden. Det er for mye for meg akkurat nå. Både fysisk og psykisk. Bare jeg kommer meg gjennom MAI uten å gnage tapeten av veggene i ren frustrasjon så må jeg si meg fornøyd. Jeg vil bare overleve denne eksamenstiden. Så jeg kan føle meg på kanten av smart. Det hadde vært noe! 

Jeg har nevnt Bløf tidligere. Gruppa som har satt hjertet mitt i brann. Jeg elsker musikken deres. Jeg elsker stemninga i sangene deres. Jeg elsker stemmen til vokalisten Paskal. Det som gjør dette bandet til noe spesielt er at de synger på nederlandsk. Nederlandsk er et noe sært språk før man venner seg til det. Jeg har allerede forelska meg i språket. Mye takket være Bløf. Det skal sies. Nå har jeg funnet noen nydelige sanger av dem som har blitt lagt ut på youtube med engelsk tekst i tillegg til nederlandsk tekst. Så man får et lite innblikk i hva de synger om. Hør. Nyt. Elsk!

Bløf - Mooie Dag

Bløf - Omarm Me

Bløf - Was Je Maar Hier

Og til slutt må jeg bare ha med to sanger som ikke har engelsk tekst, men som bare er fantastiske. Den første er det forsåvidt like greit at man ikke hører oversatt, da den har en noe sær tekst. Men vakker er den. Sang nummer to er min favoritt. Den fineste sangen jeg vet om. Og den liker jeg best uten at den oversettes, da den har fått en egen betydning i hjertet mitt. <3

Bløf - Harder Dan Ik Hebben Kan

Bløf - Dansen aan Zee

Dette har vært en uke med mye opp og en god del ned. 

Jeg har gått tur i skogen. Sett på at den vakre skogen er tynnet ut. Hugget ned.


Jeg har vært til fysikalske behandlinger. Og prøver intensivt å lære meg å slappe av. Det er minst like mye jobb som den fysikalske treningen.
Jeg har nok en gang fått bekreftet at man ikke må stole på at folk gjør jobben sin uten at man dobbeltsjekker. Papirer blir rotet bort. Jeg får svi.
Jeg har oppdaget at ikke alle er som man ønsker de er. Det er slitsomt når det fører til at man må ta valg som forandrer forholdet man har til diverse mennesker.


Jeg har bestemt meg for at jeg ALDRI skal lese et helt verk av Olav Duun med mindre det står om liv. Jeg hater Olav Duun.
Jeg har nok en gang kjent i hjertet at det finnes få steder på planeten som er så vakre som Brønnøysund når byen bades i solskinn. Bare synd solskinnet ikke blir værende lenge av gangen.


Jeg har sett mer enn hva godt er av rettsaken. Jeg våknet i natt fordi jeg måtte på do. Og det første jeg tenkte på var et sitat av ondskapen selv. Da ble jeg litt skremt.
Jeg har kjent på at jeg har et behov for å føle meg viktig. Det er ikke ofte den følelsen blir tilfredsstilt når jeg stort sett bare driver rundt meg selv om dagene.

Jeg har fått kjenne hvor heldig jeg er som har ei venninne som er der for meg uansett hva. Jeg vil aldri miste henne igjen. Hun er min beste.

Jeg har hatt smerter som tilsier en ny dårlig periode. Sånne jeg må stålsette meg for med jevne mellomrom. Om jeg føler det er rettferdig? Hell no.
Jeg har det bra. Selv om ensomhet, smerte, glede, kjærlighet, savn, frustrasjon, sinne og stress går hånd i hånd. Som det så og si alltid gjør.