Lørdagstur.
Utrolig hvor godt det er for kropp og sinn at man kommer seg ut i frisk luft. En deilig omvei til matbutikken i dag gjorde at vi fikk kombinert handling med tur. Kjølig va det, men veldig fint. Og naturen her er jo bare NYDELIG.
Voksne tanker og voksen uke.
Nok en uke er over. Jeg har vært i Bodø, innlagt på sykehushotellet en natt. Blitt undersøkt av dyktige mennesker som var oppriktig lei seg for at de ikke kunne gjøre noe for å fikse meg.
Jeg vet med meg selv at jeg har blitt klart sterkere psykisk de siste årene og at jeg nå tenker på en helt annen måte enn tidligere når det kommer til smertene jeg sliter med og hvilke framtidsutsikter jeg har.
Jeg tror ikke lengre på noen mirakelkur. Jeg tror ikke det plutselig dukker opp noe eller noen som kan gjøre meg bra igjen. Egentlig, innerst inne, tror jeg dette er noe jeg må leve med resten av livet. Og til tider kan jeg føle at det er ok. At det er noe jeg takler. Bare det er mer enn jeg turte KJENNE på for noen år siden. Da var tanken på å leve sånn som dette til jeg ble gammel så uutholdelig at jeg egentlig vurderte om jeg kanskje bare skulle legge inn årene.
Nå har jeg fortsatt tanker som får meg til å undre på om jeg klarer å leve et helt liv med smerter, om jeg er tøff og sterk nok, om det er verdt det. Men de tankene får ikke slå rot - slik de fikk før. Nå er de der bare i korte blaff. Og det må nesten være lov når man sliter med smerter daglig. Det er vel normalt at ikke alle dager er like enkle å være positivt innstilt til da...
I dag kom kvitteringen min i posten på at jeg har betalt inn eksamensavgift i fagene jeg holder på med. Jeg er rett og slett litt imponert over meg selv. Foreløbig har ikke angsten grepet tak i meg, selv om det stadig går mer opp for meg at jeg frivillig utsetter meg for eksamener jeg strengt tatt ikke MÅ ta nå. Hadde noen sagt jeg kom til å gjøre dette for et par år siden så hadde jeg ledd RÅTT av dem. Det har vært så fjernt for meg å starte med skole igjen. Jevnt over har skole vært full av ubehagelige opplevelser for meg. Så motivasjonen har ikke vært på topp for å starte opp igjen. Nå er jo situasjonen en annen i og med at jeg nå tar fag som privatist og dermed ikke FYSISK er på skolen. Men likevel har jeg liksom ikke hatt helt troen på meg selv. Nå derimot, nå er troen tilstede - jeg liker det sånn.
Det er så rart når det plutselig går opp for meg at jeg er voksen. At livet og tankene mine dreier seg om voksne og viktige ting. At det er jeg som bestemmer, at mine meninger betyr noe i den store sammenhengen i MITT liv. Det er egentlig ganske flott, uansett hvor skummelt det er.
"Og midt på natten våknet jeg.
Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg."
-Tatt av kvinnen
Seks ting jeg har.
Jeg har vært i Kina. Der var det en tannløs mann på den kinesiske mur som på gebrokkent engelsk kunne fortelle meg at han elsket meg.
Jeg har gått på folkehøyskole. Der traff jeg fantastiske menneske. Og oppdaget at enkelte faktisk spiser grøt med grillkrydder på.
Jeg har krangla mye med min eldste lillesøster. En gang spytta jeg en stor klyse tannkrem i ansiktet hennes. Med vilje. Hun løp etter med med en sløv kniv fordi jeg ikke ville rydde rommet hennes. La oss kalle oss skulls.
Jeg har drukket med full på russisk smuglersprit. Det var første gang jeg drakk meg full. Jeg var fullsjuk i ganske nøyaktig seks dager. Jeg var så sikker på at jeg kom til å dø at det nesten er latterlig.
Jeg har vært veldig kristen. Men av en eller annen grunn endte jeg opp med lettere allergiske reaksjoner mot både meg selv og religion. Nå holder jeg en sunn avstand til slikt.
Jeg har sett en slange bli slaktet foran øynene mine for så å være tilskuer til at noen drakk blodet. Jeg spiste ikke så mye på den restauranten. Merkelig nok.
Ukeslutt. Og fredagspils.
Det har vært en lite innholdsrik uke. Jeg har vært på og av med kvalme hele uka.
Og generell uggenhet.
Så det er igrunnen rart det ikke er et tydelig omrisse etter hvor jeg har ligget plantet i sofaen store deler av dagene som har gått.
Denne høsten og vinteren har vært hard for meg. Jeg har store deler av tiden vært desperat etter overskudd og lengtet brutalt etter følelsen av å være uthvilt og ha energi til å gå en hel dag uten å ønske at jeg var en bjørn i dvale.
Jeg føler meg ennå der. Jeg kjenner på ønsket om å sove tre måneder i strekk omsvøpet av håpet om å våkne uthvilt og klar for å bestige fjelltopper. Eller. Ærlig talt blir jeg nok aldri så våken....
Uansett. I kveld drikker jeg belgisk øl og ler av tv-mennesker. Det føles greit. Latter og øl. Må være en grei kombinasjon en sein fredagsnatt.
Så kan jeg være litt bjørn i morgen. Litt dvalevirksomhet er ikke å forakte.
Også har jeg samboeren min sammen med meg hele helga. Han trenger plass i sofaen. Klar fordel for meg. Da gror jeg ikke fast i samme stilling. Da får jeg en pause. Både jeg og sofaen priser oss lykkelig.
Lang dag. Snart natt?
Jeg ligger på sofaen. Venter på at kjæresten skal komme hjem fra jobb. Lang dag i dag. Jeg har tilbringt formiddagen i Bodø. Vandret formålsløst rundt i timesvis mens jeg ventet på MR-timen min. MR er forresten særdeles ubehagelig. Heldigvis glemmer jeg ubehaget mellom hver gang jeg må inn i torturkammeret. Glemmer hvor trangt det er. Glemmer hvor varmt det er. Glemmer hvor ubehagelige lyder det er. Og ikke minst glemmer hvor vondt det gjør.
Jeg vet jo at det er høyst nødvendig med slike undersøkelser med jevne mellomrom. Sånn er det jo når plagene mine sitter inni kroppen. Man kan jo ikke bare se på meg med det blotte øyet og ut fra det forstå hva som feiler meg. Det må sterkere saker til. Røntgensaker.
Jeg er veldig spent på hva bildene sier. Hva nevrologen jeg skal møte i neste uke mener. Hva den nye "dommen" min vil være. Så skremmende det er å legge "framtida" i noen andre sine hender. Jeg håper det er en som ser MEG. Som forstår hva jeg snakker om, som kanskje kan sette seg inn i frustrasjonen min. Jeg håper det er en som ikke dømmer meg. Jeg vil bare bli sett og hørt. Og få en rettferdig behandling. Det er jo egentlig en selvfølge at man skal få det. Men jeg har møtt på min dose merkelige vesener i helseNorge. Slett ikke alle oppfører seg som man forventer og håper folk skal være når de møter mennesker som er i sårbare situasjoner.
Uansett. Nå er jeg bare trøtt. Og sliten etter en lang dag med mange inntrykk. Men jeg blir nok liggende på sofaen til kjæresten kommer hjem. Vil mer enn alt legge meg i armene hans i natt. Akk, så heldig jeg er som har han. Som har en som bryr seg om meg. Som har en som vil meg vel. Som har en som gjør meg trygg og som får meg til å føle meg som den viktigste og fineste prinsessa på jord.
Lang dag går forhåpentligvis snart mot natt.
Kjekke politikere!
Jeg er kanskje blitt gammel. Foreløbig har jeg ikke oppdaget noen grå hår. Men det kan rett og slett være fordi jeg farger håret jevnlig. Men jeg har herved brukt deler av fredagskvelden på å finne de fem stortingspolitikerne jeg mener er kjekkest. Det er kanskje nok til å stemple meg som både det ene og det andre. Jeg bryr meg egentlig ikke. Stempel kan være fint det. Og det var litt gøy å bruke tid på. For vi har kjekke politikere i vårt lille land. Nemlig! Her er lista mi, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, men det er iallefall ei liste. Av den kjekke sorten:
Audun Lysbakken (bilde lånt fra Dagbladet)
Torbjørn Røe Isaksen (bilde lånt fra Porsgrunns Dagblad)
Snorre Valen (bilde lånt fra NRK)
Jonas Gahr Støre (bilde lånt fra TV2)
Jens Stoltenberg (bilde lånt fra Nettavisen)
Helg og vind. Og litt kjærleik.
Fredag. Sen ettermiddag. Vinden begynner sånn smått å regjere igjen. Den har vært i en slags dvale det meste av dagen etter at den natt til i dag hadde hjemme-alene-fest til langt utpå morgenkvisten. Nordland er vindens hjemland. Og det ser ikke ut til at den skal flytte med det første.
Jeg er forsåvidt litt lei. Lei av denne årstiden som ikke fører med seg annet enn piskende sludd og speilglatte veier. Som igjen gjør at jeg har måttet ty til brodder på skoene for i det hele tatt kunne tenke på å gå ut. Jeg føler meg egentlig litt fanget. Jeg er liksom ikke fri til å bevege meg hvor jeg vil så lenge kong vinter er i konstant krig med herr vind og sludd og faenskap.
I dag har jeg bare vært hjemme. Hjemme med skolearbeid, telefoner og tvserier. Jo, også internettet da. Noe må jeg jo ha som avledning fra alt som bør gjøres.
Kjæresten jobber seint i dag. Jeg gleder meg til han kommer hjem. Det er en god følelse. At jeg fortsatt kjenner sommerfugler i magen når jeg ikke har sett han på litt for mange timer. At jeg faktisk når å savne han iløpet av dagen.
Jeg tror vi fortsatt har fine år framfor oss.
Ha en fin helg! Det skal iallefall jeg ha.
Hjemmeværende.
Jeg kjente på det igjen i dag. Den vonde følelsen i magen. Den som dukker opp fordi noe treffer meg på litt feil måte. Som et lite slag i mellomgulvet. En kommentar angående jobb og skole. En kommentar som gjorde vondt. Intensjonene var ikke å såre meg. Det vet jeg jo. Og jeg har egentlig ingen grunn til å bli såret heller. Men så er det ikke alltid en logisk link mellom følelser og fornuft.
Jeg jobber ikke. Jeg har ikke jobbet på noen år nå. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å jobbe. Det er ikke fordi jeg trives SÅ godt hjemme at jeg VELGER å være hjemme istedet for å jobbe.
Jeg går ikke på skole. Eller. Jeg tar opp noen fag nå. Jeg gjør det som privatist. Jeg har så lyst å få fullført videregående. Jeg vil så gjerne kunne utdanne meg til noe. Jeg vet ikke om jeg noensinne kan bruke en utdannelse til noe, men jeg vet at jeg vil føle meg litt bedre med meg selv om jeg får utfordre meg selv og samtidig ser at jeg mestrer noe.
Jeg velger altså å ta dette litt og litt som privatist. Ikke fordi jeg ikke VIL på skolen. Ikke fordi jeg er lat. Det har ikke noe med saken å gjøre.
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville fått det bedre om jeg plutselig presset meg ut i jobb eller skole. Legen min tror det heller ikke.
Det er ikke sånn at man kan se på meg at noe feiler meg. Jeg ser vel ganske så frisk og fresh ut for folk flest.
Men så ser ikke folk flest meg døgnet rundt. De ser meg ikke på de dårlige dagene mine, da jeg stenger meg inne i frustrasjon og sinne fordi smertene holder meg nede. De ser meg ikke når skuffelsen skyller innover meg etter at jeg i en periode har hatt smerter jeg har klart å håndtere - for så å våkne til smertehelvete nok en gang. De ser ikke at smertene er der. Døgnet rundt. Hele tiden. De ser ikke tårene mine. De ser ikke at det må flere sorter smertestillende til for at jeg skal kunne fungere i hverdagen. De ser det ikke fordi jeg ikke vil de skal se det.
Jeg er 26 år gammel. Det er vondt for meg at jeg ikke fungerer som andre på min alder. At jeg ikke kan være ute i full jobb eller være heltidsstudent.
Jeg må planlegge ting ut fra når på dagen medisinene fungerer best og hvilke dager i uken det er.
Jeg vet aldri helt sikkert hvordan morgendagen vil utarte seg. Selv om jeg i dag har hatt en ganske ok dag så er det slett ikke sikkert at det er tilfelle i morgen. Jeg kan fort våkne opp med smerter som herjer kroppen i mye større grad enn i dag. Kanskje er jeg kvalm og svimmel på grunn av en blanding av smerter, dårlig søvn og medisiner. Kanskje er været så dårlig at leddene mine gjør vondt og jeg må muligens tilbringe det meste av dagen på sofaen. Det er forsåvidt der jeg tilbringer det meste av de fleste dager.
Selv om jeg kan reise på ferie, shoppe litt, gå en tur i skauen, trene eller andre normale ting så er ikke det ensbetydende med at jeg har en normal hverdag. De fleste dagene mine er en kamp. ALLE dagene mine inneholder smerter i en eller annen form. Om jeg skal trene eller komme meg til byen en tur så vet jeg med sikkerhet at smertene vil være forsterket når jeg kommer hjem igjen. Men jeg kan jo ikke slutte å leve heller. Selv om smertene herjer.
Jeg er ikke hjemmeværende fordi det er så luksuriøst eller fordi det er så utrolig gøy. Jeg er hjemme fordi det er det eneste alternativet for tiden. Det er bare sånn hverdagen min er nå.
Kanskje ser ikke hverdagen min slik ut om et år eller tre. Kanskje er situasjonen da en helt annen.
Og kanskje er det sånn her livet mitt er ment å være. Alltid.
Men ikke tro at det er ensbetydende med at det er sånn jeg VIL at hverdagen min skal være. 
Jul og nyttår. <3
Jul. For første gang i livet opplevde jeg sol på julaften. For første gang i livet feiret jeg jul med de to yngste søstrene mine. For første gang i livet var jeg sammen med pappaen min. Eller. For andre gang egentlig. Men den første husker jeg ikke da jeg bare var et lite år gammel. Det har vært en fin jul. Både hos pappa og sammen med familien til kjæresten. Også var det utrolig fint å kunne dele hele romjulen med min kjære. Jeg savnet de hjemme, jeg savnet tradisjonene våre. Og må nok innrømme at jeg gråt litt flere dager fordi det var vanskelig å gi slipp. Men tross dette har jeg virkelig hatt det fint. Desember måned var god.
-Meg og min vakre søster. <3
-Min flotte bestemor og meg. <3
-Gudmor si jente og søssa mi <3
-Elli min hadde fått ny neglelakk. <3
-Trøtt kosepus <3
-Sliten Susie på kvelden på julaften. <3
- Vakre Ida min. <3
- Kjekke Madsen min. <3
- Pappa leker med stjerneskudd. <3
-Sløvepus. <3
-Happy Susie. <3
-Godt nytt år! <3
Heldig.
Fem grunner til at jeg er heldig:
*Jeg er heldig fordi jeg har vakre småsøsken som stadig ser meg mer og mer som en storesøster de kan komme til uansett hva. Jeg er heldig som får si at jeg er glad i dem og som får en kos og et "jeg er glad i deg også" tilbake.
*Jeg er heldig fordi jeg har foreldre jeg kan betro meg til, foreldre som vil kjempe for mitt ve og vel, foreldre som stiller opp uansett hva det måtte være. Uansett når. Jeg er heldig som har en så fin mamma og en så fin pappa.
*Jeg er heldig som har en så fantastisk flott kjæreste som jeg har. En kjæreste som pjusker meg på ryggen uten at jeg ber han om det. En kjæreste som blir liggende våken å snakke med meg når jeg trenger det, selv om det betyr mindre søvn for han. En kjæreste som blir sint og provosert når jeg ikke behandles bra nok. En kjæreste som engasjerer seg, som bryr seg og som ser meg. En kjæreste som kjenner meg og som vet hva jeg føler omtrent før jeg har kjent etter. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. Og jeg er heldig som får oppleve at han faktisk elsker meg også.
*Jeg er heldig som kan finne tilbake til gamle venner. Jeg er heldig som får muligheten til å kanskje få tilbake det beste vennskapet jeg noensinne har opplevd. Jeg vet det krever hard jobb og at jeg må stå på for å få henne tilbake. Men jeg gjør det med glede. Savnet er så stort. Og jeg er heldig om jeg får henne tilbake. Veldig heldig.
*Jeg er heldig som har så mye fint å se fram mot dette året. Mange fine mennesker som skal feires på forskjellig vis. Jeg skal på jentetur til Praha. Jeg skal reise og være med mine. Mine flotte. Jeg skal lage nye minner og kjenne på gleden over rett og slett å være til. Jeg er heldig. Skikkelig heldig.
