Piumens Underlige Univers

Jeg merker ikke at jeg gråter før jeg kjenner en tåre trille inn i øret mitt. Jeg ligger i senga. Det blir fortsatt litt mørkt på kvelden, selv om antydningen til dagslyset er der når vi legger oss. Det har vært en fin dag. Jeg har følt meg verdsatt, viktig, sett. Jeg er sliten i det jeg legger meg. Og tankene er et stort nøste jeg ikke finner endene på. Mine forventninger blandes med andres forhåpninger. Min skuffelse surres inn i andres arrogante holdninger. Det overvelder meg at jeg reagerer med tårer. Mange tårer. En usynlig knyttneve slår meg i magen og jeg sliter med å puste. 

Er det dette som er å være panisk? Jeg ser med skrekk på den perioden jeg nå skal inn i. Overskudd er et ord jeg bare vagt forstår betydningen av. Det er ikke en del av hverdagen min. Det er en sjeldenhet jeg får hilse på et par ganger i uka/måneden. Nå vil jeg mye heller stikke hodet mitt inn i kjeften på en isbjørn enn å komme meg gjennom de fire eksamenene som venter på meg. Jeg vil heller gni chili i øynene enn å måtte sende inn en klage på vedtaket jeg fikk fra Nav. Og jeg vil heller sykle fjorten mil på en sykkel uten sete enn å ta tak i det udugelige fastlegekontoret mitt.
Jeg vil ikke være voksen. Hvor i all verden finner jeg skjemaet der jeg melder meg ut av den voksne verden?

Det regner ute. Dråpene faller taktfaste mot forskjellige overflater. Det høres ut som et merkelig orkester. Tårene mine svir på kinnene mine. Jeg er trøtt, men finner ikke roen. Det jeg finner er telefonen min. Jeg finner VG. VG som kan opplyse meg om at verden er nøyaktig like ødelagt og forbanna jævlig som alltid. VG som kan fortelle meg om Eurovision. Om kjolehets mot Berger. Om en som visstnok får post fra seg selv og om Angelina. Vakre Angelina som har fjernet brystene sine. VG som rapporterer fra Øygard-saken. Saken som alltid gjør meg kvalm og uvel. Det er forresten krig i verden. Vi glemmer det. Hele tiden. At folk lever i frykt og terror hver eneste dag rundt om på denne lille planeten vår. Vi vil glemme det. Selvsagt vil vi det.

Jeg tørker tårene. Nesa er tett. Det regner fortsatt. Men roen har nok en gang funnet plassen sin i meg. Det måtte bare en tårevåt og panikkfylt time til først.
Jeg kommer meg gjennom dette også. Selvsagt gjør jeg det. Alternativer finnes ikke.
Jeg tenker som Timbuktu. Det ordner seg. Det gjør det alltid. Det fikser seg til slutt.

Og med det sovner jeg endelig.

Jeg puster dypt flere ganger i det jeg går opp trappa. Like innenfor døra står han og venter på meg. Vi håndhilser og jeg føler etter han opp i andre etasje. Hjertet mitt dundrer i kroppen, svetteperlene formerer seg som kaniner i panna mi, men utenpå er jeg rolig. Samlet. Jeg får oppgaven min og beskjed om at jeg nå har en halv time på meg til å forberede meg. Nord-Irland. Tankene svirrer. Jeg leser raskt gjennom teksten flere ganger. Ser opp fra boka og gjentar det hele for meg selv. Teller antall stikkontakter. Det må være rundt ti stykker. Kanskje er dette egentlig et datarom? Det er ingen maskiner her inne nå. 
Jeg hører Hurtigruta i det den er på vei inn til kai. Femten minutter har altså gått. Det stikker litt i magen. Men tankene er på plass.

I det eksaminatoren og sensoren er på plass blusser nervøsiteten opp. Jeg hører at stemmen min skjelver da jeg begynner å snakke. Men etter få minutter går det bedre. Jeg puster dypt nok en gang og finner meg selv. Jeg svarer utfyllende på spørsmålene jeg får, men kjenner varmen brer seg i ansiktet da jeg innser at jeg nesten bommer på noe sensor spør om.
Jeg blir bedt om å vente utenfor mens de vurderer min eksamen. I gangen er det masse bøker. Lærebøker. Ti-femten bind om verdenshistorien. Masse fagstoff. Jeg kjenner jeg er letta, men selvsagt spent på utfallet. Da jeg blir kalt inn igjen vurderer jeg om jeg skal sette meg fordi jeg er redd beina ikke vil holde meg oppe. De hadde vurdert meg mellom fem og seks. Og kommet fram til at de egentlig ikke hadde noe å trekke meg for. En sekser. Min første sekser på en eksamen noensinne. Jeg er svimmel av glede. Det er nesten så jeg ikke tror det er sant.

Så. I det jeg kler på meg skjerfet og jakka mi, da spør eksaminator: Hva er planene dine framover? Jeg snubler i ordene mine. Jeg kan engelskboka ut og inn, men dette spørsmålet føler jeg at jeg stryker på. Jeg svarer noe svada om at jeg ikke helt vet. Kanskje studere videre? Kanskje flytte? Har egentlig ikke tenkt så mye over det.

Sannheten er at hjemme ligger det et vedtak som trer i kraft 01.06.2013. Et vedtak som sier at jeg er 100% uføretrygdet. Det sier jeg selvsagt ingenting om. Sannheten er at jeg slett ikke vet hva framtiden viser. Jeg aner ikke om jeg finner meg en jobb eller hva den i så fall kommer til å være. Jeg aner ikke hvor jeg er på vei. Men det er likevel godt å føle at jeg lykkes i noe her og nå. Så får framtida bare være.

Her og nå er jeg stolt. Her og nå er jeg verdifull. Her og nå. 

Jeg blir stadig inspirert til å prøve nye ting av å være medlem i enkelte forum på nettet. Forrige uke resulterte det i at jeg valgte å være vegetarianer i en uke. Jeg - som så mange andre - er rimelig middagslei og generelt matlei i perioder. Jeg ble tipset om FRUKT.NO og etter en liten runde der hadde jeg en hel haug med oppskrifter jeg ville teste ut. Det er så mye godt man kan lage uten kjøtt! 
Vi spiste pai stappa med grønnsaker, rotfruktsgrateng med hjemmebakt gulrotbrød til, grønnsaksvafler, bønnesuppe med utrolig gode scones ved siden av. Sånn for å nevne noe.
I neste runde vil jeg prøve ut flere fiskeretter. Men er godt fornøyd med å ha fått litt nye innputt på middagsfronten.
Det trenger ikke være kjedelig om man bare tør prøve litt nye ting. 

I tillegg er det mange søte saker man kan kose seg med som ikke nødvendigvis er veldig usunne. Ostekake laget av vaniljekesam, bær og kjeks var en vinner.
Lun fruktsalat med marsipan var svært godt, og blåbærpannekaker kan helt klart anbefales. Smoothien på bildet inneholder faktisk avokado, lime og valnøtter for å nevne noe.
Alt i alt var det en uke med mye godt på menyen.
Og jeg ser nå at man ikke trenger å være kjedelig i matveien, selv når man skal gjøre ting relativt enkelt og greit.
Nå kommer jeg ikke til å bli vegetarianer på heltid - til det er jeg altfor glad i kjøtt.
Men som et avbrekk i en litt for kjøttdominert middagsuke så var dette velkomment. Og flere av rettene skal nok prøves igjen. 

Jeg undrer meg over kroppens reaksjoner. Stiller meg litt på utsiden og betrakter meg selv. Jeg forstår ikke.
Kanskje snakker vi ikke samme språk? Den roper jo høyt nok til at jeg på ingen måte kan overse den. Men likevel forstår jeg ikke hva den vil.
Jeg gråter. I en blanding av frustrasjon og smerte. Jeg prøver å puste rolig.
Etter så mange år skulle man tro man ble vant til kroppens krumspring. Til kroppens intense humørsvingninger.
Men likevel overrasker det meg stadig at en dårlig periode kan treffe meg med så intens kraft så kort tid etter en veldig god uke. Nå møtte jeg ikke bare veggen. Men veggene. Jeg lister meg forsiktig langs veggen til jeg finner en åpning jeg kommer meg gjennom. Så gjentar jeg prosessen med neste vegg.
Også dette vil jeg komme meg gjennom. Også denne perioden vil gå over i en ny og god en. Jeg vet det av erfaring.
Jeg blir sjeldent redd av smerter nå. Ikke sånn som før. Da jeg ble lammet av frykt om smertene føltes ukjente en dag. Nå vet jeg at ukjent ikke er farlig. Ukjent er muligens bare en ny følgesvenn. Periodevis. For det må være snakk om perioder. Hvis ikke mister jeg pågangsmotet, staheten, styrken som holder meg oppe.
Mister jeg det - da mister jeg alt.
Og det er jeg på ingen måte villig til å gjøre.
Men jeg undrer meg. Over at vendingene er så brå.
Jeg må bare henge med. Jeg må bare kjenne etter.
Jeg må bare finne lyspunktene som holder hodet mitt over vannet til også dette er over.

Jeg tar meg selv i å smile. Det er ingen som ser meg. Men jeg smiler. Til naturen. Til meg selv. Til dagene som stadig blir lysere. 
Det har kommet mye snø de siste dagene. Finnmarkingen i meg elsker det. Elsker at sola skinner sterkt og at landskapet glitrer når solstrålene treffer bakken rundt føttene mine.
Jeg føler meg levende.
Musikken jeg lytter til rammer inn opplevelsene, følelsene - løfter det hele til et litt annet nivå.

Jeg nyter den mektige naturen. Alt ser så nytt og skjørt ut når det er innpakket i et tykt lag nysnø. Trærne er nakne og skjelver når iskalde vindgufs river tak i dem.
Ansiktet mitt er så kaldt at jeg føler meg nummen. Det gjør ikke noe. Jeg lar ikke kulda trenge inn.
I dag trenger jeg å være alene med moder natur. Jeg lar tanker være tanker, de flyter rundt, glir over i hverandre og forsvinner ut i intet som en lang og usammenhengende rekke av virrvarr.
Det er akkurat sånn jeg vil ha det. 

Halvveis finner jeg et tre jeg lener meg inntil. Jeg har pakket med meg lunsj.
Midt ute i ingenmannsland spiser jeg lunsjen min, mens sola gjør et desperat forsøk på å være varmere enn den iskalde vinden.
I dag er det vinden som seirer, men sola er så vakker at det ikke gjør noe at den ikke klarer å varme meg i dag.
Dette er forresten mitt favorittsted. Kanskje i hele verden.
Akkurat her.

Jeg kjenner en ro fyller meg helt til randen. Og jeg blir nesten overveldet. Der. Helt alene.
Hjertet banker litt hardere. Jeg er med hele meg. Jeg føler alt. Jeg er lykkelig.
Akkurat nå. Lykkelig. Et enormt stort og flott ord.
Og nettopp det føler jeg er treffende.

Jeg tusler videre, møter på et par andre turgåere som smiler vennlig i det vi møter hverandre på stien.
Når jeg nesten er ute av skogen kommer Robbie Williams - Candy på mp3'en. Jeg danser. Ja. Jeg gjør faktisk det. Danser.
Jeg håper ikke at noen ser meg. Men innerst inne bryr jeg meg ikke. Jeg bobler bare over. Og må få det ut på en måte.
Jeg ler av meg selv og føler meg fjollete.

Så godt det er å være til! Så godt det er når naturen gir deg akkurat det du trenger for å føle at alt i deg repareres. Jeg snubler inn døra hjemme lenge etterpå.
Og jeg føler jeg har blitt litt ny. Det er noe med lufta. Med solskinnet. Med meg.
Jeg er helt og holdent meg. Og helt og holdent lykkelig. 

Må jo få vist fram litt mer av det vi opplevde i Roma. Denne gangen i bilder. Enjoy!

I det solen har gått ned finner vi dette vesle bakeriet. Vi står litt nølende og ser på italienere som gestikulerer og handler. Vi vet egentlig ikke hva vi gjør her inne. Annet enn at vi har fått tips om at de visstnok skal ha byens beste pizza. Etter litt venting står vi med hvert vårt store stykke pizza i hånda. Det er ikke sitteplasser på bakeriet. Ikke er det noen sitteplasser utenfor heller. Men en fontene, det er det. Er det noe de har flust av i denne byen så er det fontener. Vi setter oss på fontenekanten og spiser den beste pizzaen vi noensinne har vært nær. Den består kun av bunn, tomatsaus og ost. Det er tydeligvis nok. Mer enn nok. Her ser vi mennesker vrimle forbi. Turister som leter etter steder å spise, italienere som ikke er helt klar for middag ennå. Søppelbilen koster plassen. Gjør den klar for en ny dag. Og vi. Vi nyter. Hverandre. Utsikten. Følelsen av vår som ligger i lufta. Og ikke minst, den beste pizzaen vi har smakt.

***

Colosseum. Byggverket vibrerer omtrent av historie. Det er ikke så massivt, ikke så praktfult som det en gang var. Men man blir likevel imponert over innsatsen som må ha ligget i oppbygningen av denne arenaen. Denne borgen. I dag er det en turistmagnet. Menn utkledd som Gladiatorer står klare for å lokke turister til å ta bilder sammen med dem. Andre igjen prøver seg på å selge solbriller de helt klart ikke har lov til å selge, for i det øyeblikket de ser en politibil river de med seg solbrillene og løper så raskt beina kan bære dem. Et brudepar dukker opp. De blir fotografert med Colosseum som bakgrunn. Lykken lyser av dem. Et vakkert par som har valgt en fantastisk flott dag til å bli ett. Skoleklasser herjer med hverandre, smilende i solskinnet. En skoletur til Roma er nok slett ikke å forakte.

*** 

Vi finner oss en restaurant i nærheten av hotellet vårt. Det er en liten restaurant. Utenpå ser den litt glorete ut. Men vi prøver oss likevel. Og vi ender opp med å komme igjen. Stemningen er god. Det er for det meste italienere her. Store bord fylles med glade italienere som deler mat og vin og høylydte samtaler. Vi koser oss med nydelig pasta og en flaske med husets vin. Og hverandre. Vi nyter at vi er på ferie igjen. At vi er sammen. Vi smiler av latterkulene som slår mot oss fra bordene rundt oss. Og vi himler henført med øynene over desserter som smaker som små biter av paradiset. Italia. Vi elsker deg.

***





Det er tid for frokost på hotellet. Nå har vi vært her så mange dager at den hyggelige mannen som jobber i frokostsalen husker både oss og romnummeret vårt. Han møter oss med et smil, viser oss til bordet - og vips så er han borte. Vi ser han i korte glimt der han effektivt rydder og dekker på og fikser og styrer. På kjøkkenet spilles det Eros Ramazzotti, kjent musikk i mine ører. Men mannen i frokostsalen synger av full hals på en helt annen sang der han svinser rundt. Jeg nyter koppen med varm sjokolade og våkner sakte men sikkert til liv, der, nede i kjelleren, i frokostsalen.

***

Vi er fullstendig utslitte etter en lang dag med byvandring. I ren desperasjon etter å sitte litt slenger vi oss ned på kanten av fontenen utenfor Pantheon. En stilig kledd gutt på fem-seks år løper rundt og sparker på en grønn og flattråkket flaske. Han ser seg ikke om, er fullstendig oppslukt i denne nye leken han har funnet. Flere mennesker fyller drikkeflaskene sine fra en drikkefontene i nærheten. Der står også en familie på tre. Mor leser i en turistbok om Roma. Far tar stolt bilder av sin lille skatt på rundt halvannet år som igjen og igjen stikker hånda inn under den kalde vannstrålen, for så å gni vannet i hele ansiktet sitt. En gatemusikant sitter ensom på en stol og spiller imponerende godt trekkspill til menneskene som sitter på restaurantene rundt plassen. Grupper med mennesker siger stadig inn fra sidegatene, stopper og tar inn synet av det imponerende byggverket Pantheon faktisk er. Først da vi igjen har følelser i beina går vi videre. Videre i Romas gater.

***

Roma har alltid vært min drøm. Og byen var egentlig alt jeg ønsket og enda litt mer. Jeg håper jeg får gleden av å reise dit igjen en gang. <3 

Vips. Voshj. Svisj. Jeg føler jeg har mistet fotfestet litt. Tiden har bare gått. Fra meg. Jeg ser den som en prikk der framme. I det fjerne. Ikke har den gått særskilt fort. Ikke særdeles sakte. Den har bare voshjet og svisjet seg henslengt avgårde. Og jeg har ikke fulgt med. 

Jeg orker såvidt å slå av vekkeklokka når den ringer. Jeg er utslitt før jeg åpner øynene. Jeg vet det er en periode. Erfaringer tilsier at det vil bli bedre om ikke så lenge. Men akkurat her. Akkurat nå. Er jeg tom.
Psykisk sett har jeg det bra for tiden. Over middels bra. Jeg lever hver dag sammen med mannen i mitt liv. Mannen jeg elsker mer enn noe. Om to uker drar vi til Roma en tur. Verden er vakker. Og jeg ser skjønnheten i den hele tiden.

Men fysisk. Fysisk er jeg HELT ute å kjøre. Jeg er inne i et smertehelvete. Det er det mest beskrivende ordet jeg kan komme på. Jeg har vondt. Fra innerst til ytterst. Fra øverst til nederst. Jeg har ikke gjort noe for å trigge smerten. Men den er helt klart trigget ut av alle proporsjoner. Og jeg tilbringer så mye av min våkne tid på å ligge/sitte på sofaen at det i grunnen er rart jeg ikke har grodd fast ennå.
Jeg er utslitt før jeg har fått i meg frokost. Allerede da har smertene sugd det lille jeg måtte ha av overskudd/energi rett ut av kroppen min. Og igjen ligger jeg som en haug med ubrukelig søppel.

Jeg føler jeg får minimalt ut av hverdagene. Iallefall langt unna det jeg ønsker å få til. Det er så vanskelig når smertene river deg i fillebiter og det føles ut som du klatrer verdens høyeste fjell bare du kommer deg i dusjen OG henger opp en vask med klær på samme dag. Jeg sliter med å løfte beina. Jeg sliter med å reise meg. Jeg sliter med å sette meg. Jeg sliter med å kle av og på sko. Jeg sliter med å stå. Jeg er så forbanna lei akkurat nå at jeg ikke aner hvordan jeg skal beskrive det.

Alt jeg vil er å sove. Sove til ting ikke gjør så vondt mere. Sove til jeg føler meg hel igjen. Jeg orker ikke å se på tiden som bare går fra meg. Jeg er så uendelig tom...

Ole Paus - Disguise

Det er lørdag kveld. Vi ser på "Hver gang vi møtes". Kveldens program er om Lene Marlin. Musikken hennes har vært viktig for meg fra jeg hørte den første plata hennes da jeg var en noe forvirret tenåring på jakt etter meg selv. Jeg kjenner på følelser jeg har knyttet til musikken hennes, sanger som har gått side ved side med meg gjennom tider der jeg såvidt har turt å føle.

Like før Ole Paus skal framføre sin tolkning av Lenes kunstverk Disguise er det noe som slår sprekker i meg. Og i det første tone siver ut av høytalerne går jeg i tusen knas.
Jeg slynges tilbake til overgangen mellom 2005 og 2006. I de få minuttene Paus synger gjenopplever jeg den intense følelsen av tomhet og smerte som eide meg på den tiden.
På sekunder er jeg igjen et skall uten innhold, men samtidig med en enorm dybde.
Og i noen små stikk kjenner jeg frykten jeg da hadde. Ikke en frykt for noe ukjent. Ikke en frykt for skumle mennesker eller ekle krypdyr.
En gjennomborrende frykt som kommer fra inne i meg selv.
Redselen for at jeg er meg. Frykten for at jeg er alt jeg noengang vil være.

Jeg husker at jeg stirret inn i speilet uten å se meg selv. Jeg husker jeg mistet evnen til å føle.
Men selv om jeg var aldri så tom, aldri så følelsesløs så har jeg hverken før eller siden hatt det så vondt.
Jeg gråter. Jeg hulker. Hele ansiktet mitt er klissvått og svir av salte dråper.
Jeg kjenner jeg spenner alle muskler i kroppen, jeg stålsetter meg. Mot meg selv. Jeg kan ikke gi slipp på meg selv. Ikke nå.

Jeg krøller meg sammen til en menneskelig ball. I armkroken til kjæresten min lar jeg minner om en tid jeg ellers legger lokk på boble over - og ut. Jeg klamrer meg fast mens jeg revner på kryss og tvers og kaoset og panikken hyler i hodet mitt. Innenfra. Alt kommer innenfra. Alt som presser seg ut er fra dypet av min egen sjel. Det er skummelt.
Så lenge det er siden sist denne masken lot seg rive vekk.
Jeg henter meg raskt inn igjen. Jeg har memorert puslespillet. Vet hvor alle brikkene skal. I lynraskt tempo limer jeg brikkene sammen. Jeg finner alle. Jeg er hel igjen.
Så er øyeblikket over.

Jeg tørker tårene bort. Jeg puster dypt. Dette var nødvendig. Dette var det jeg trengte nå.
Min bakgrunn. Min opplevelse vil alltid være en del av det som gjorde meg til meg. Til den jeg nå er.
Og selv om det i minuttene det stod på føltes som om jeg var i ferd med å implodere så er det godt at jeg ikke ser med tomhet på perioden i livet mitt som så drastisk endret meg og gjorde meg til meg.
Til den jenta jeg ser i speilet hver dag. Den jenta som smiler tilbake til meg i refleksjonen. Hun som vet at hun alene er mer enn bra nok.
Armkroken jeg søker trøst og trygghet i minner meg også på dette. Hver eneste dag.
Til og med når jeg vrenges av skrekkfylt gråt som så tydelig viser at jeg bærer med meg så mange feil og mangler. Så mange sårbarheter og skarpe biter.
Til og med når det vises at jeg står på utrygg grunn, når jeg er på mitt svakeste og mest avkledde så er jeg nok.
Jeg. Alt jeg har i meg. Det utgjør meg.

Det er meg.
Jeg kjenner på det. Med sorg. Smerte. Skrekk. Og en ubeskrivelig stolthet. 

Det er på dager som denne jeg kjenner på hvilket under det er at vi er her. At vi alle deler denne utrolige jordkloden. Jeg puster inn frisk luft. Kald luft som river i nesa. Jeg ser klarere i dag enn ellers. Jeg ser farger og detaljer. Jeg smiler bredt. For meg selv. For å uttrykke den intense og akutte gleden jeg kjenner på innsiden.
Jeg er så heldig. Folk passerer meg, de ser på meg. Ingen unngår å smile. Kanskje fordi mitt smil er så ekte? Så stort? Kanskje undrer de seg over hva som har skjedd i livet mitt som gjør meg så lykkelig? Vel. Ingenting har egentlig skjedd. Jeg bare møter verden med litt åpnere øyne i dag.
Jeg ser vinterlandskapet med sjelen. Ikke bare øynene. Jeg lytter ikke til verden omkring meg. Ørene mine fylles nemlig av musikk. Musikk jeg har plukket ut spesielt for dagen i dag. Jeg vil danse. Men nøyer meg med å slå ut med armene, smile og se opp mot himmelen som brer seg ut over meg. Snøen glitrer.
Vannet er speilblankt. Solen ser seg selv skinne tilbake. Så vakkert. Så overveldende.
Dette er grunnen til at vi er her. Dette er jorda vi deler.
Dette er øyeblikk der jeg er nær ved å føle meg religiøs. Men bare nær.
Jeg holder meg til troen på menneskers lykke. På menneskers innflytelse på hverandre.
Jeg holder meg til troen på at så lenge jeg møter verden med åpne øyne - så vil jeg oppleve stunder av  lykke.