Lenge siden sist.

08.08.2014. Sist gang jeg postet noe her. 08.06.2015. Jeg er her igjen. Nå. Mye har skjedd. Å se tilbake gjør meg nesten svimmel. 

Livet er noe annet nå. Selvsagt med oppturer, nedturer, frustrasjoner, gleder. De samme følelsene. Det samme spekteret. Bare så innmari mye rikere.

Før og etter flytting. Da og nå. Jeg er lykkelig. Ikke hele tiden. Men ingen er det. En konstant lykke finnes ikke. Lykken er flyktig. Som små barn leker sisten. Hoppende, hylende, i alle retninger. Og plutselig er den nær deg. Lykken. Den kommer og går. Som den skal. Og livet føles alltid litt bedre når lykken har tittet innom.

Jeg trives. Med livet. Leiligheten. Meg. 

Så mye har skjedd. Men jeg er her nå. Igjen.

Flodbølger.

Jeg åpner øynene. I et par sekunder kjenner jeg ingenting. Hjernen er søvnig. Sløv.
Lufta står stille. Klam. Varm. Jeg trekker pusten dypt, og noe eksploderer inni meg. Smertene skyller gjennom kroppen som massive flodbølger.
Sommeren er så deilig. Så sløvende vakker. Men den har gjort noe med meg. Varmen vekker smertene.
Desperasjonen bygger seg opp. Det er like før alt i meg brister.
Jeg ligger stille, men det føles som å falle ned i et uendelig mørke. Jeg klarer ikke forholde meg til meg selv. Det strider mot alt jeg har lært, men her og nå forsvarer jeg vett og forstand ved å distansere meg. Ikke kjenn etter. Ikke ta inn smertene. De er ikke meg. Jeg nekter å godta dem.
Så jeg går inn i en stille krig mot meg selv. Jeg kjenner jeg forakter de delene av meg som forårsaker så mye vondt. Deler av meg vil straffe, vil gjøre vondt tilbake. En galskap brygger i meg. Jeg forstår at jeg er i en situasjon der jeg taper uansett hva jeg gjør.
Jeg vil ikke føle. Vil ikke tenke. Vil ikke være.
Men jeg føler. Tenker. Er.
Jeg tar medisinene mine. Tør fortsatt ikke røre meg. Så jeg ligger her. Lukker øynene og ber stille om at smertene må roe seg. Om at jeg ikke vil miste meg selv i dag heller.
Etter en liten time faller ting på plass. Medisinene virker. Nok til at jeg kommer meg ugrasiøst opp i sittende stilling. Jeg kler på meg. Forsiktig. Klønete.
I det jeg reiser meg opp får jeg et glimt av meg selv i speilet. Jeg smiler til meg selv. Flodbølgene fikk ikke dratt meg under i dag heller. Jeg står oppreist. En seier større enn mange kan fatte. Nå kan dagen starte. Sakte. Uten kamp.

Søvnløs.

Så skjer det igjen. Jeg stirrer i veggen. Kjenner at hvert fiber i kroppen er våken. I høyspenn. Jeg aner ikke hvorfor.
Jeg var jo i utgangspunktet trøtt. Jeg trodde jeg var sliten. Jeg tror faktisk jeg er både trøtt og sliten.
Men likevel ligger jeg der. Våken. Jeg trykker på telefonen. Spiller litt. Sjekker dagens bilder på Instagram.
Tenker på absolutt alt og absolutt ingenting på en gang.

Tro om det blir like fint vær som de har spådd i morgen? Kanskje jeg må ta en smertestillende til så jeg får slappa av? Hvorfor gjør det så vondt når jeg egentlig ikke har gjort noe for å provosere smertene? Hva er den lyden? Har vi faktisk rotter på loftet? Jeg må komme meg nordover en tur snart. Mon tro om ytterdøra er låst? Jeg tror faktisk Putin vil gjenopprette Sovjetunionen. Det er bra mye sykt som foregår i verden. Så heldig jeg er som bor i Norge. Jeg skjønner ikke hvorfor HelseNorge fungerer så godt for enkelte og så ræva for andre. Tro om jeg har levd et tidligere liv der jeg gjorde veldig mye galt, og at jeg derfor straffes for dette den dag i dag? Kanskje jeg ikke kan gå den lengste turen i morgen, siden kroppen gjør så vondt. Jeg burde egentlig støvsuge. Jeg er faktisk ganske trøtt. Det er for varmt her. Kan ikke måkene bare holde kjeft! Åhhh... Er klokka virkelig så mye!? Hva skal jeg finne på til middag i morgen?  

Jeg burde sove. Trenger så mye søvn for tiden. 

Det er bare så vanskelig.
Hodet vil ikke gi meg ro. Og kroppen spiller visst på lag med hodet i natt.
Så der ligger jeg. Våken. Frustrert.
Jeg sjekker vekkeklokka - fem timer til jeg skal opp. Det hjelper ikke. Gjør meg ikke mer trøtt. Tvert imot.
Jeg lukker øynene. Kjenner hjerteslagene som går litt for fort.
Finner ikke ro.
Åpner øynene.
Legger telefonen bort.
Snur meg litt.
Lurer på hva som feiler meg.
Hvorfor sover jeg ikke når jeg er så sliten? Hvorfor lar jeg ikke kroppen få hvile? Jeg aner ikke.
Jeg registrerer bare at jeg nok en gang ligger her.

Frustrert.

Sliten.

Søvnløs.

Gode intensjoner.

Gode intensjoner. Alltid så gode. Så forbanna gode. I morgen skal jeg gå tur. En skikkelig lang tur. Jeg gleder meg.

Våkner. Det tar litt tid å komme meg ut av senga, men treningsklærne finnes fram. På med dem. Om et par timer er jeg på tur. Så godt det skal bli. Må bare vente så jeg kan tenke klart gjennom smertene. Jeg venter en time. Jeg venter to. Klokka tolv slår tanken meg at det begynner å haste. Kanskje må jeg bare ta den nest lengste turen. Nå bør kroppen ha sluttet å herje sånn innvendig. Det skal jo ikke gjøre vondt nå. Men det gjør vondt. Og jeg er så ubeskrivelig sliten. Apatisk sliten.

Egentlig vil jeg bare legge meg. Spole tilbake. Starte dagen på nytt. Men det går jo ikke. Klokka går så fort. Og inni meg går alt så fryktelig sakte. Jeg sliter med å reise meg opp. Den minste ting gjør vondt i dag. Og når sant skal sies føler jeg meg utmattet bare av å være til. Utmattet av å ha stått opp. Utmattet av å ha satt på en vask med klær. Utmattet fordi jeg sitter oppreist. Så patetisk...

Treningsklærne er fortsatt på, men om få strakser skifter jeg. Må ut for å handle middag.

Intensjonene var gode. Kroppen var bare veldig uenig. Jeg pleier å gå uansett. Jeg gjør det bare. Overser kroppens intense protest. Men ikke nå. Ikke når smertene har dominert så lenge. Da blir min vilje stadig veid opp mot om det er verdt de påfølgende smertetimene. Verdt en ettermiddag og kveld der jeg er kvalm, svimmel og frustrert. Av ren smerte.
Har jeg overskuddet til det i dag? Helt ærlig? Jeg har ikke det.

Intensjonene får være så gode de bare vil. Det gikk ikke som jeg skulle ønske i dag. Men I MORGEN! Da skal jeg gå!

Kneblet av min egen usikkerhet,

Det er så vanskelig å være ærlig. Så vanskelig å finne ordene som forklarer. Ord jeg ikke selv ender opp med å misforstå. 

Da jeg gikk til verdens beste psykiater for snart ti år siden fortalte jeg han om kaosdyret. Et dyr som lever inni meg og som skaper uro, frykt, sorg og fortvilelse - fordi det ligger i dens natur. Et dyr som gjør meg alene og tom for ord. Et ekkelt dyr som gjør at det jeg ser i meg selv, det jeg føler blir fordreid til grusomme ting.

Siden den gang har jeg stort sett følt meg frisk. Trygg i meg selv. Sterk. Jeg har ikke tvilt på ordene mine. Jeg har følt meg viktig nok til å dele av meg selv.



Jeg har brukt vinteren på å granske meg selv. Satt meg selv på sidelinja, for så å hente råd og tilbakemeldinger i det jeg har oppdaget hva som er galt inni meg. 

Kaosdyret er tilbake. Men forskjellen er stor. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke nå. Jeg har ikke gitt opp troen på livet. Troen på det gode. Troen på meg. Jeg vet om min egen styrke og jeg står støtt i mitt eget sinn.

Men fysisk. Fysisk er alt kaos. Og her ligger kjernen til problemet. Jeg finner ikke ordene til å beskrive dette. Ordene som kan forklare hva som foregår i kroppen min. Og med det føler jeg meg ensom. Trist. Sliten. Og ofte ubrukelig.

Jeg har det vondt. Veldig vondt. Jeg har smerter hele dagen. Fra jeg våkner. Til jeg legger meg. Og om natta våkner jeg av mareritt, smerter og uro. Det river i beina mine, nervene er for korte, de prøver å strekke seg, men de står bare i spenn. Ryggen svir, brenner, klorer meg inn i kjøttet - inn til beinet. Jeg vil hyle. Høyt. Skrike at nok er nok. Jeg må ha en pause. Jeg må ha litt ro. 

Tårene sitter løst. Jeg gråter før jeg i det hele tatt registrerer hva som skjer. Jeg kjenner våte kinn før reaksjonen og følelsene har nådd gjennom systemet. Og jeg føler på en håpløshet jeg ikke har vært borti på lenge. På evig lenge. Kaos. Ubeskrivelig kaos.

Jeg har gått turer i vinter. Utallige turer. Flere hundre kilometer har jeg gått så langt i år. Jeg har ikke klart å stoppe. Egentlig vil jeg bare gå - gå til verdens ende. Å gå gir meg ro. Å gå demper smerter. Å gå gir meg livskraft og styrke til å holde ut. 



Nå. Nå kan jeg ikke gå. Ikke sånn som jeg vil. Og det gjør meg rasende. Jeg sitter fast i min egen kropp. Jeg er så opprivende fortvilt at jeg veksler mellom hysterisk latter og krampegråt på få sekunder. 

Det har vært så mye lettere å være stille. Late som. Ta på masken. Se så fint jeg smiler. Se så greit alt er. Se så lite frykt jeg bærer på.

Så møter jeg meg selv i usikkerheten. I det kroppen viser tegn som får meg til å undre. Som gjør meg om til en bitteliten fugleunge som har falt ut av redet. Jeg er så hjelpeløs. Jeg er så opprørt. Jeg er så tankefull, jeg er så tom. 

I det ene øyeblikket ser jeg alt med klarhet. Jeg er meg. Min egen herre. God nok. Klar til å kjempe denne kampen. Det blir jo bedre. Det blir alltid bedre. Men så snur vinden. Og med den snur jeg. Jeg står såvidt oppreist. Jeg knuser i møte med en ny dag. Jeg reagerer med sorg hver kveld. Fordi jeg ikke vil legge meg. Fordi tanken på en ny morgendag er alt jeg hater. Med en vill og utemmet kraft hater jeg smertene som tar for seg av alt jeg er. Den stjeler dagene mine, tygger opp energien min og spytter ut livsgleden min.

Jeg er mer enn bare smerter. Men akkurat nå føles det slett ikke sånn.

Og med dager som dette kommer skammen. Skammen over at jeg ikke duger. At jeg er verdiløs i det store bildet. Og dermed er sirkelen komplett. Jeg knebler ordene mine fordi de ikke fortjener livets rett. Men her er de. Stygge. Ærlige. Jeg. Har. Det. Vondt.

Og det er faktisk greit å si det. Det er faktisk ok å skrive det ned. Åpne opp for å dele igjen. 

Ting blir bedre. Alt tilsier det. I mens venter jeg. Utålmodig. Sliten. Men forsiktig optimistisk.



Jeg ser meg.

Jeg ser meg.
For første gang det siste halve året. Ikke flyktig og overfladisk. Ikke tvilende og urolig.
Jeg ser meg med alt jeg er.
Alt jeg har vært denne vinteren. Jeg ser alt som har skjedd. Alt som har skapt arr. Alt som har fått meg til å vokse.
Plutselig ser jeg det. At jeg er meg. Jeg har vært usikker. Lengtet tilbake til meg selv. Lett på alle mulige steder.
Så mye har gjort vondt. Så mye har vært mer smertefullt enn jeg har vært i stand til å håndtere.
Jeg har vært redd for å miste forstanden. Klamret meg fast til hva som enn måtte være nær meg i det avgrunnen stirrer meg i hvitøyet.
Øyeblikkene av godhet har holdt meg sammen. Samlet. I de har jeg unngått å forgå. I de har jeg vokst meg sterkere enn alt det andre.
Nå ser jeg at jeg er her. Her. Ikke alle andre steder. Jeg har vært her hele tiden.
Det har bare vært så vanskelig å se gjennom sløret av alt det som har pågått. Alt det som har stjålet dagene mine. Stjålet meg.
Nå ser jeg at jeg aldri ble borte.
Jeg har vært her hele tiden.
Jeg har bare glemt å se etter.
Men nå.
Nå ser jeg meg.

Stå i det.

Så rart vi er skrudd sammen. Så finurlig detaljert. Klar til å kjempe de utroligste kamper på kun et øyeblikks varsel.
Vår søken etter svar er uendelig. Vi higer etter kunnskap. Vi trenger kontroll.
Jeg føler meg herjet. Av en feig og usynlig motstander. Jeg er ikke klar, men kampen er tydelig i gang allerede.
Jeg vinner nok. Jeg må bare rustes opp først.
Om første runde ikke gikk i min favør gjenstår det mange der jeg skal briljere.

Bring it on.

Vann. Meg.

Mitt element. Vann. Av vann er jeg kommet - til vann skal jeg bli. Jeg finner alltid sinnsro i møtet med havet. Finner umiddelbar trøst i de massive kreftene vannet rommer.
Mitt stille vann, mitt kaotiske hav. Hele skalaen, som den jeg selv bærer på. Det stille, rolige, avbalanserte sammen med det intenst bråkete kaoset som stadig krasjer.
En sammensetning av motpoler, av forskkeller som trenger hverandre for å være hel.
Mitt element. Vannet. Meg.

Her. Og. Nå.

Her og nå. Det er alt som teller. Her og nå. Jeg føler meg både blind og døv for annet. Her og nå.
Kanskje er det den eneste måten jeg kommer meg opp hver morgen?
Fokuset på øyeblikket. Fokuset på dagen. Dagen i dag. Av og til også morgendagen. Men for det meste bare her. Og nå.
Det er mange ord som sperres inne. Ord jeg burde bruke, men som jeg ikke setter sammen til setninger. Fordi jeg må være. Her og nå.
Så får morgendagen bare komme.
Framtida får snike seg med.
En dag blir jo også den her og nå.

Skogen min.

Jeg setter meg ned på en stein. Den er av den skarpe sorten. Jeg sitter ikke godt. Men jeg bryr meg ikke. Noen måker leker i vinden like ved meg. Det er overskyet, mot solas vilje. Bak meg hører jeg mennesker. Mennesker med motorsag. De sager ned skogen. Skogen min. Skogen jeg søker tilflukt i. Der jeg vet jeg er langt nok unna, samtidig nært nok til at alt er ok. Nå ødelegger de den. For å gjøre den menneskevennlig. Jeg syns vi heller skal være skogsvennlig. Men menneskene med motorsag bryr seg ikke om hva jeg tenker. De har en jobb å gjøre. Hold ut, skogen min.

Vinden er skarp. Den prøver rive tak i meg. Få meg med. Men jeg vil ikke. Jeg går mine egne veier. Følger stien som mange føtter før meg har gått opp. Stien jeg nå kjenner steg for steg. Jeg har det godt her. Her er jeg hjemme. I større grad enn jeg er når jeg går i bygatene. Jeg er hjemme i skogen. I vannkanten, på fjellgrunn. Der. Der hører jeg til. Der finner jeg meg selv. Tanken på at mennesker tar fra meg hjemmet mitt er vondt. De gjør det for at det skal bli lettere. Lettere for alle. Framkommelig. Egoisten i meg ønsker ingen framkommelighet. Jeg ønsker uberørt natur. Opplevelser. Stier! Stiene forsvinner. Til fordel for grus. Stein på stein. I hopetall. Det er ikke det samme. Jeg vil ikke ha grus. Jeg vil ha skogen min.



Jeg prøver å memorere. Huske skogen som den var. Ikke som den blir. Den var stor. Fyldig. Bøyde seg over trange stier. Noen steder så trangt at man følte skogen holdt rundt en. En slags klem fra harde greiner. Nå er trærne langt fra stien. De omfavner ikke. De observerer bare menneskene som gjør så kraftige innhugg i den. De får ikke være nær. Skogen er ikke det vi vil ha. Den er ikke praktisk nok, skogen min. Så glad jeg er for at jeg er gammel nok til å kjenne skogen i hjertet mitt. Til å ha danset rundt i den til toner fra Queen. Don't stop me now. I want to break free. Så trist for de som ikke får oppleve den. Som ikke kan kjenne bekymringer renne vekk i skogbunnen. Som ikke er like heldig som meg. Som ikke kjenner skogen min.

Endelig!

Jeg har vært forkjølet. Svimmel. Snørrete. Tett. Og vinden har regjert utenfor døra. En uke med knallsol, men med så kald vind at det har vært helt uaktuelt å ta turen ut.
Etter nesten en uke med vind våknet vi til en relativt stille dag i dag.
En dag uten en sky på himmelen. Solskinn. Fin temperatur. Søndag. Det må man jo benytte seg av.
En tur var akkurat det vi trengte. Ikke en lang tur.
Men en frisk og fin tur i deilig vintervær. 
Så deilig det er å få naturen rett i fleisen på en helt vanlig søndag. Sånn at man virkelig kjenner på det gudommelige i moder jord.
Jeg føler meg heldig. Heldig som får være en del av dette. Endelig!

 

 

 

 

 

 

 

 

 



¨

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 





Madeira

En lang charterflytur tidlig om morgenen. Drømmen for enhver, er det ikke? Vel. Jeg sov. Så og si hele veien. I det jeg åpnet øynene og forlot flyet i en søvnig dus slo skjønnheten mot meg. Madeira. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Men det ble likevel noe helt annet. Jeg var plutselig omringet av bratte bakker, hav så langt øynene kan se, og murhus. Små og søte murhus. 

Å kjenne solen varme i starten av Januar tiner raskt opp et nordnorsk  hjerte. Når man i tillegg får oppleve natur som tar pusten fra en, nydelig mat og vin, herlige mennesker og skjulte kunstskatter, da er det hele rimelig komplett. Og alt dette, sammen med mannen i mitt liv. Jo, jeg tilbringer gjerne årets første dager på en slik måte igjen. Absolutt. Madeira, du har ikke sett meg for siste gang.




























Jeg lever.



Brått er høsten her. Med full kraft. Den fargerike og solrike delen er blåst av banen. Tilbake står nakne trær og regntunge landskap.
Dette er min årstid. Mørket som omfavner oss får meg til å føle meg trygg. Jeg ser endringene i naturene fra dag til dag, og legger merke til nye detaljer hele tiden.
Jeg er mer oppmerksom på det som skjer rundt meg. Dette er tiden der jeg går inn i meg selv.
Jeg finner tilbake til grubleren i meg. Hun som analyserer alt. Hun som føler med hvert fiber i kroppen.
Alt blir så forsterket for meg når høsten troner utenfor. Gleder fører meg til nye høyder, sorger slår meg ned i kjelleren med et knyttneveslag i kjeften.
Jeg lever. Det er det ingen tvil om.
Jeg går i dvale om sommeren. I form av at jeg da bare flyter med. Jeg har det godt, og har ikke noe behov for å fundere så mye over det. Jeg stopper opp og nyter det faktum at jeg bare er.
At det er fint å være. Uten å komplisere.
Men høsten. Høsten er en annen historie. Jeg elsker høsten. Min elskede årstid som vekker meg så grundig til live.
Årstiden som tvinger meg til å ta et oppgjør. Med alt jeg har utsatt. Alt jeg har undertrykt. Og alt som topper seg.
Alle isfjellene jeg ikke engang ante var der. Nå er de der. Alle sammen. Og jeg kjenner det. Jeg kjenner alt.
Det gjør vondt. Det gjør godt. Det gjør at jeg met ett er mer enn bare en som følger strømmen.
Plutselig er jeg alt. Alt og ingenting.
Høsten er en virvelvind, en vulkan, en langvarig storm. Og forholdet mitt til den er turbulent. Turbulent, men ekte.
Jeg elsker høsten. Jeg elsker at jeg lever igjen.
Uansett hvor forbanna vondt det gjør.

Norgesferie.

Så har vi vært på veien igjen. Vi har opplevd Vestlandet på sitt beste. Vi har tilbragt fantastiske dager i Arendal og omegn.
Vi har tatt livet med ro i Son. Vi har vært en snartur innom vakre Steinkjer. Vi har hatt deilige dager i Kirkenes. Vi har overnattet i Bodø og Tromsø.
Og vi har hatt noen få dager hjemme i Brønnøysund.
Landet vårt imponerer. Landet vårt gjør meg stolt av å være norsk. Landet vårt fyller meg med ærefrykt.
Landet vårt gjør meg nær religiøs. I den grad nærhet til naturen er religion.
Jeg kan ikke legge ut alle bildene jeg tok i sommer.
Men jeg kan legge ut TOPP 15.
Topp 15 naturbilder.
Topp 15 "Jeg-MÅ-bare-skryte-litt-av-det-hinsides-flotte-landet-jeg-lever-i":




























Sverige!

I sommer fikk jeg oppleve Sverige. Sånn på ordentlig. Tidligere har Sverige vært et land som er praktisk å kjøre gjennom for å komme nordover/sørover i Norge. Nå ble Sverige et land man burde se. Et land som burde nytes. Et land med fantastisk arkitektur og hyggelige småsteder. Et land jeg kjenner jeg gjerne vil utforske i større grad med årene. Sverige, vakre Sverige. I år har du virkelig imponert meg. Jeg kommer gjerne igjen. Både en og to ganger.
Dette er min Sverigetur i bilder:

 















































Listetid!

Siden jeg kom hjem har jeg:

-Allerede hatt en særdeles søvnløs natt.
Dels takket være badenden på Instagram som har vært skyld i at jeg i dag føler jeg har indre blødninger i magen fordi jeg har ledd så mye. Dels fordi ryggen min er et gigantisk rumpehull.

-Ikke pakket ut kofferten min.
Bare fisket ut enkelte nødvendigheter når trangen for slikt har meldt seg.

-Slettes ikke fått orden i sysakene.
Ikke at jeg eier sysaker. Men det er en del å ta tak i etter rundt fem uker borte fra hjemmet.

-Ikke spesielt lyst til å gå til frisøren i morgen tidlig.
Nå gjelder ikke dette da jeg har vært hos frisøren i dag. Faktisk var det ganske koselig.

-Blitt gressenke.
Duden jeg bor med er i Narvik. Sjølvaste Narvik. Stakkars.

-Fått hjem igjen duden jeg bor med.
Yes. Tre dager har jeg nå hatt oppe dette innlegget. Verdensrekord i latskapsskrivning?

-Hatt en våkenatt.
Jeg brukte hele natta på å se Catfish - the tv show. Folk. Er. Spik. Spenna. Gal.

-Kjent på at hjemme faktisk er rimelig deilig.
Til og med når hjemme er i Brønnøysund.

Sommer.

Flyet mitt ankom nettopp gaten. Flyet som tar meg med til Kirkenes. Min barndomsby. Byen som føles fremmed, men likevel så innmari kjent. Intet er nytt under midnattssolen.
Sommeren har vært travel. Lang og kort på samme tid. Jeg gleder meg til en uke med vennskap, familie, latter og gode stunder. På samme tid blir det deilig å komme hjem. Hjem til hverdagens små gleder.
Men akkurat nå. Nå gleder jeg meg bare til alt det som gjenstår av årets ferie. Sommeren er langt fra over.

Mitt stille vann...

Sommeren har vært god. Ordene har vært av den gode sorten. Slik sommerord skal være. Opplevelser. Varme. Familietid. Kjærlighet. Det har vært fint å være til. Fint å kjenne på at livet byr på ufattelig mye glede om man bare tillater det. I natt har jeg tid til å tenke. Tid har jeg plutselig overskudd av. Ved siden av meg i mørket ligger min kjæreste skatt. Min aller mest dyrebare. Han sover. Og har gjort det lenge. Klokka er for mye. Andre vil kanskje si den er for lite. Men for meg er den mye til klokke å være. Jeg har ikke sovet. Jeg har sett inn i denne vesle skjermen. Latt mobilens internett ta meg med. Det er lenge siden jeg har følt trang til å flykte. Heldigvis. Men i natt vil jeg langt bort. Vekk fra meg selv. Flukten er halvhjertet. Aller helst vil jeg bare lukke øynene. Sove. Men smertens sylskarpe grep er over meg. Jeg finner ikke ro. Jeg slapper ikke av. Nå våker jeg. Våker og venter. Jeg må sove litt. Kjære ryggen min, gi meg noen timer? Vi kan kalle det våpenhvile om du vil. Jeg er rede til å ta opp kampen igjen senere i dag. Om du bare gir meg noen timer til å ruste opp. Sommeren har fortsatt langt igjen. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Selv i natt. Selv mens jeg forgjeves kjemper mot meg selv. Dette er en natt. En vond natt. Tenk så mange gode som venter. Gjennom ordene har jeg funnet fotfeste. Jeg mistenker usammenhengende setninger og skrivefeil. Jeg bryr meg ikke. Jeg har herved mobilblogga for første gang. Og det fungerte nøyaktig som jeg ville. God natt. God august.

Jeg og Natten.



Så er vi her igjen. Du og jeg. Det er lenge siden vi har sett hverandre slik som dette. Lenge siden det bare var oss. Sist vi møttes på denne måten var det med forstyrrelser fra skolebøker.
Nå er jeg alene. Du har min fulle oppmerksomhet.
Jeg er meg. Du er Natten. Før, i et liv langt tilbake i tid, var vi bestevenner. Vi gledet oss til å se hverandre. Frydet oss når vi fikk lange og mørke timer sammen.
Ting har endret seg. Jeg prioriterer ikke deg nå. Jeg prioriterer Dagen.
Jeg merker du møter meg nølende. Litt spørrende ser du på meg. Skal vi virkelig være sammen nå? Du lurer meg ikke, gjør du vel? Jeg forsikrer deg om at jeg ikke lurer deg. At mine intensjoner er rene. Det er oss to nå. Akkurat nå. Det blir nok lenge til neste gang, og sånn vil jeg det skal være.
Jeg lytter til lydene dine. En fugl har våknet. Den synger hest. Noen biler surrer forbi. Kanskje er det noen som har feiret sommeren og er på vei hjem? Det klukker i rørene på badet.
Utenom dette er det bare pusten min og fingrene mine som treffer tastaturet som bryter stillheten. 
Sakte smyger lyset seg inn gjennom vinduene. Det blir lyst tidlig her i nord.
Egentlig liker jeg deg, Natten, best når du er mørk. Når du er kald, mørk og stjerneklar. Da er du på ditt vakreste. Da er du stille. Da er du trygg og god.
Og da er jeg trygg. I meg selv.
Nå er jeg her med deg fordi jeg har det vondt. Ikke inni meg som så mange ganger tidligere. Så altfor mange ganger har vi møttes fordi jeg mentalt har vridd meg i intense tak av smerter. I
kke nå. Nå er det fysisk. Nå er det kroppen som gjør opprør. Hver celle er smerte. Hver celle er kvalme. Hver celle er i trassalderen.



Jeg har funnet roen i deg. Nok en gang. I ditt mulm og mørke har jeg fått slippe taket. Jeg har falt inn i dine armer og latt alt av bekymringer og uro forlate meg.
Som religionen renser de troende har du gjort meg nogenlunde hel igjen.
Som du gjorde før. Det forbløffer meg hvor trofast du er.
Etter all denne tiden.
Jeg må snart forlate deg igjen. Jeg kjenner hodet trenger hvile. Hvis bare kroppen vil la meg hvile.
Vi inngår kompromisser. La meg hvile nå, så skal du få brukes i morgen.
Jeg lover kroppen bevegelse om den lar sjelen min, tankene mine, hjertet mitt hvile litt i natt.  

Vi sees nok igjen, gamle venn. Takk for at du tok vare på meg denne gangen også.
Jeg er glad jeg kan stole på deg, selv om vi sjelden møtes alene lengre.
Du og jeg. Jeg og Natten.

Spontan og lykkelig.

Siden jeg flyttet til Brønnøysund for tre og et halvt år siden så har jeg hatt et mål om å sykle til Torghatten, gå opp i Torghatten - og aller helst komme meg hjem like hel etterpå, også dette på sykkel.
Jeg hadde ingen planer om at dagen i dag skulle bli dagen jeg gjorde nettopp dette. Jeg startet dagen med en tur til frisøren og hadde egentlig bestemt meg for en bitteliten treningsøkt innendørs, da værgudene ikke er helt venn med oss for tiden. Vel. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg var NØDT til å komme meg ut til Torghatten i dag. La regn være regn. Man overlever litt drittvær. Er tross alt Finnmarking helt inn i margen.
Jeg pakka sekken med mat og drikke. Uten duger jo ikke helten. Og det ville vært utrolig dumt. Lydbok på øret, hjelm på hodet, regnjakke på - klar!  

Møtte mange Lambi-sauer på turen. Det så ut til at de hadde en konkurranse gående der det var om å gjøre å se mest mulig ut som de var retarderte.
Denne fikk 10 i stil av meg og sa seg fornøyd med det:


I'm here! Torghatten! Etter 12-13 kilometer på sykkelen var det bare å komme seg opp i Torghatten.

Det er en fantastisk tur oppover her, fantasien kan lett løpe løpsk så man møter både troll og hekser i skog og stein omkring seg.

Det var littegranne vått enkelte steder på stien. Gjorde det bare ekstra gøy å hoppe fra stein til stein med et intenst ønske om at det ikke skulle ende i død og fordervelse.

Do you see the face that's watching over us? Jepp, føler meg mye tryggere med en gorilla i stein som tar vare på meg. 

Et lite stykke natur må til. 

Hva er vel bedre enn trapper laget av stein man finner i nærheten?

And I'm up! Wohooooo! La oss ikke snakke om det faktum at det føltes som at beina mine skulle falle av og at tanken på å sykle hjem igjen nesten fikk meg til å grine.



Hei, alle saman! Sjekk hjelmhåret mitt da! 

Man kan bli litt koko av å være på tur helt alene...



En snill og veldig tysk dame tok bilde av meg. Jeg takka pent og hun skjønte såvidt et kvekk. Jeg kvekker ikke så ofte, så det var greit at hun forstod.

On the road again! Ble plutselig litt flere pauser på hjemturen. Vurderte om jeg bare skulle flytte til den låven der. Var liksom så mye greiere enn å dra helt hjem.

Ikke alle er like vennligsinnede her i strøket.

Familien til Andungen Kvakk er på tur.

Bildet er døpt "Tomhet":

Deeeeeeer var jeg! Inni det fjellet. Jeg er kul!



Så stolt av at jeg endelig gjennomførte drømmen jeg har hatt i så mange år. Så får man bare ta det som en krigsskade om jeg ikke klarer å komme meg opp av senga i morgen tidlig.

Gotland!

Kjære Gotland!

 

Takk for dine endeløse timer med sol!
Det gjorde godt for en kropp som var gjennomsyret av forkjølelse.
Å se byen badet i sollys var det som skulle til for å myke opp sjelen, hjertet, tankene.
De siste månedene har vært tøffe.
Nå fikk jeg fokusert på skjønnheten.
På smilende mennesker. På vakker arkitektur. På alt det Visby ville vise oss. 

Takk for alle de fantastiske bygningene som fortsatt står etter at år og vær har revet de i fillebiter.
Det gjør noe med hele Visby.
Det gjør byen spennende.
Full av fortidens eventyr og drømmer.
Perfekt for jenter på jakt etter mentalt påfyll. 

Og takk for alle blomstene! Alle rosene som så frodig lente seg mot oss i alle gater. 
En vakker påminnelse om å se skjønnheten i de små tingene. Verdien i det som setter farge på tilværelsen.
Stopp opp et øyeblikk. Bare for å beundre det perfekte naturen bidrar med. 

Takk for trange gater med søte hus. 
Gater som minner om Astrid Lindgrens fantastiske univers. 
Gater der barndommen blusser opp.
Med små og vakre hus. Tett i tett. Som om de stadig omfavner hverandre.
Takk for søte småbutikker med verdens hyggeligste ansatte.





Takk for en utsikt som tok pusten fra meg. 
En utsikt mot en evig horisont.
En utsikt fylt med det du måtte ønske.
Og takk for sjørøverskipet! Utropstegn - høyst nødvendig.

Takk for helt nydelige matopplevelser. 
Smakseksplosjoner og fantastisk service. 
Takk for smilende mennesker som ordner alt uten sure miner.
Takk for gode stunder med mennesker jeg er glad i.





Takk for borger og ruiner!
Jeg følte meg plutselig som et barn. Et barn på oppdagelsesferd.
Et barn med fantasi på ville veier.
Borgen beskytter. Borgen verner om meg. Borgen er mitt tilfluktssted.
I tankene. I drømmene. I fantasienes eventyrlige spinn.

Takk, kjære Gotland.
Jeg kommer nok tilbake igjen. 

Fine dager med fine mennesker.

Vi hadde besøk i forrige uke. Av to av de beste menneskene jeg vet om. Bestemor og Terje.
Så heldig vi er som har mennesker som beriker livet vårt. Som stikker innom og gir oss mentalt påfyll og gode opplevelser.
Vi fikk dem med oss på en tur rund Klubben. En flott tur i nærområdet. Dagen etter tok jeg, bestemor og Terje turen til Vega. Vakre Vega. Må helt klart tilbake dit!
Takk igjen for besøket.
Gleder meg allerede til vi sees igjen.

 










































Jeg vil skrive.



Jeg vil skrive.

Om fasader og masker.

Om stillhet etter stormen.

Om det du ikke ser.

Om ting som gleder.

Om sommer og sol.

Om late og harmoniske dager.

Om bøker jeg skal lese.

Om reiser jeg ska lut på.

Om valget som nærmer seg.

Om omveltninger.

Om slag jeg har vunnet.

Om prisen som betales.

Om tankesprell og fjas.

Jeg vil skrive.

Men akkurat nå.

Her og nå.

Vil jeg for en liten stund

bare være.

Nytt kamera!

Jeg har levd i en liten boble de siste par månedene. En boble med fagstoff. En boble med press. En boble med følelseskaos.
Innimellom har jeg likevel klart å løfte hodet. Jeg har sett etter detaljene rundt meg. Jeg har pusta fritt.
Jeg har fått testa bursdagsgaven min fra kjæresten. Et fantastisk kamera som jeg vet jeg vil forelske meg mer og mer i etterhvert som tiden går.
Her er en liten smakebit på bilder jeg har knipsa siden bursdagen min i midten av mai. Enjoy! 





























Intenst.



Jeg stopper midt på gata. Sola varmer meg. Heldigvis kan jeg gjemme meg bak solbriller. Ikke at det hjelper der jeg står rett opp og ned og hulker. Jeg hikster etter luft. Nesa er rød og kinnene svir. 

I går var dagen. Dagen jeg pyntet meg litt ekstra for. Min siste eksamen på videregående skole. Jada. Jeg henger nesten ti år etter resten av folk på min alder. Men det var uansett i går jeg skulle danse seiersdansen til lyden av vakre frihetstoner i hodet mitt. Sånn ble det ikke.

Jeg lever med kroniske smerter. Kronisk invalidiserende smerter. Hver dag. Fra jeg løfter hodet fra puta om morgenen til jeg legger hodet på den samme puta om kvelden. Det er egentlig et under at jeg sover så lite som jeg gjør for tiden, da søvnen er min eneste reelle flukt fra smertene.

Flukt fra smertene. Det strider mot omtrent samtlige fagfolks meninger. Du skal ikke flykte fra smerter. Du skal lytte til kroppens signaler. Hodet og kroppen er ett. Du er ikke bare hodet ditt. Du kan ikke avskrive kroppen som en del av deg. Jeg vet alt dette. Jeg vet det så godt at om jeg fikk en eksamen i dette måtte de finne opp en ny karakterskala. Så flink ville jeg vært.

Jeg trodde det å ta fag som privatist skulle være relativt greit. Jeg hadde vel og merke innsikt nok til å fordele hele prosjektet over to år. Nå ser jeg at til og med det kan ha vært strabasiøst.
Jeg tok ikke helt med i betrakningen at jeg har en 100% stilling som bærer av kroniske smerter.
Den siste måneden har jeg hatt to skriftlige, og tre muntlige eksamener. Noen trekker nok på skuldrene og tenker at det er da ikke en så stor bragd.

For meg har det vært en kamp. En sinnsykt tøff kamp. Jeg har vært innom alle følelser på skalaen. Det har vært en indre krig. En krig mot meg selv. Det kommer ingenting godt ut av å erklære seg selv krig. Hvordan i alle dager kan noen vinne den krigen? Logikken forduftet etterhvert som utmattelsen overtok. Hodet mitt sendte etsende væske nedover i kroppen. Hatfylte tanker. Sinte tanker rettet mot meg selv. Jeg gråt. Masse. Lenge. Daglig. Helt til jeg våknet en dag for en liten uke siden og kjente meg tom. Fullstendig tom. Tom for tanker. Tom for følelser. Tom. 
Det verste jeg vet er å være tom. Tom=Fare. Tom=Varselsignal. Tom=RivRuskendeGalt.

I går kom alt tilbake som fire tornadoer. Det traff meg med full styrke. 

Da jeg gråtende gikk ut av skolen i går ettermiddag så var det ikke fordi jeg strøyk på min siste eksamen. Jeg gjorde ikke det nemlig. Jeg stod. Og blodslitet mitt har dermed vært verd det. 

Den bunnløse og såre sorgen jeg følte da jeg forlot skolen i går hadde mye å gjøre med utførelsen av siste eksamen. Jeg følte meg så urettferdig behandla at blodet kokte i årene mine. Det som skulle være pur glede for meg ble på en halv time omgjort til et svært uggent raseri. Resten var nok en renspikka reaksjon på kroppens beredskapsmodus den siste tiden. Plutselig var jeg ferdig. Plutselig var alt over. Plutselig var målet faen meg nådd.

Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Men når blir livet som man planlegger? Livet er i konstant opprør. Vi henger med i svingene om vi holder oss godt nok fast. 

Nå skal jeg ta vare på meg selv. Kjenne hvilke behov jeg har. Hva hele meg ønsker og trenger.

Det er sommer. Jeg er ferdig med videregående. Jeg er fri.




Don't let me get me.



26.05.

Jeg sitter på baderomsgulvet med ryggen mot døra. Stirrer rett inn i den tomme vaskemaskinen vår. I et lite glimt føler jeg at jeg stirrer inn i et speil. Et speil uten speilbilde. Et speil som viser innsiden, ikke utsiden. Tomhet. Jeg reiser meg opp. Tørker tårene og snyter nesa. Puster. Så dypt jeg kan. Noe som for øyeblikket bare er noen patetiske hikst. Godt nok. Klar. Ferdig. Lev.

Jeg har mister tellinga på hvor mange ganger gråten har overmannet meg i dag. Og det er ikke bare i dag. Det var det samme i går. Og dagen før det. Dagen før det igjen var slett ikke bedre. Faktisk har de siste ukene for det meste bestått av tårer. Snørr. Fortvilelse. Selvhat. Sinne. Frustrasjon. 

Det føles som en kamp mot meg selv. Konstant. Jeg er så forbanna. Forbanna på meg selv. 

"Alle andre" sjonglerer jobb, skole og trening. "Alle andre" mestrer hverdagen. "Alle andre" er så uendelig flinke.

Og her sitter jeg. Jeg som stuper rett inn i en murvegg med panna først fordi jeg er overveldet av alt jeg må gjennom nå. Jeg som følte batteriene var tomme for to uker siden, men som fortsatt har halvannen uke som gjenstår før jeg kan trekke pusten igjen.


 30.05.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg i mellomtiden har funnet en middelvei. At jeg nå er klar for kamp. At jeg har funnet fram fighteren i meg og at snørr og tårer er historie. Vel...

Jeg gråt bare to-tre ganger i går, og det er jo en forbedring. Vel og merke gråt jeg i all offentlighet da jeg snakket med mamma i telefonen, men det får bare være. I dag har jeg bare grått en gang så langt. Noe som forøvrig ikke er noen stor bragd siden klokka bare er halv elleve....

Det er ikke vilje jeg mangler. Det er ikke staheten min det er noe galt med. Det er et såkalt sammensatt problem. Tverrfaglig om du vil.

This too shall pass. Yup. Det bare føles ikke helt reeelt akkurat nå. En uke fram i tid føles som et eviglangt ondt år. Og her sitter jeg, utslitt, utslettet.

Jeg sover for lite, selv om jeg prøver å sove mye. Kroppen vil bare ikke. Den er i helspenn, den er eitrende forbanna, den er nervøs og den er i ferd med å gå i streik. Jo, også henger visstnok hodet fast i kroppen, så det fungerer så langt under gjennomsnittet at gjennomsnitt ikke lengre er noe særlig gøy utgangspunkt.

Det vil ta tid å finne tilbake til meg selv. Jeg er evig takknemlig for de erfaringene jeg bærer med meg. De erfaringene som nå gjør det lettere å børste av meg en periode fra helvete, heve hodet - se framover, isteden for å grave meg ned, gi opp, gjøre meg vondt.

Jeg er sterkere nå, selv når jeg føler meg som svakest.

Så får det faen bare være at jeg for en periode må være sterk med tårevåte kinn og tett nese.  

Every day I fight a war against the mirror
I can't take the person starin' back at me
I'm a hazard to myself

Don't let me get me
I'm my own worst enemy
It's bad when you annoy yourself
So irritating
Don't wanna be my friend no more
I wanna be somebody else

I wanna be somebody else...

Panikk.

Jeg merker ikke at jeg gråter før jeg kjenner en tåre trille inn i øret mitt. Jeg ligger i senga. Det blir fortsatt litt mørkt på kvelden, selv om antydningen til dagslyset er der når vi legger oss. Det har vært en fin dag. Jeg har følt meg verdsatt, viktig, sett. Jeg er sliten i det jeg legger meg. Og tankene er et stort nøste jeg ikke finner endene på. Mine forventninger blandes med andres forhåpninger. Min skuffelse surres inn i andres arrogante holdninger. Det overvelder meg at jeg reagerer med tårer. Mange tårer. En usynlig knyttneve slår meg i magen og jeg sliter med å puste. 

Er det dette som er å være panisk? Jeg ser med skrekk på den perioden jeg nå skal inn i. Overskudd er et ord jeg bare vagt forstår betydningen av. Det er ikke en del av hverdagen min. Det er en sjeldenhet jeg får hilse på et par ganger i uka/måneden. Nå vil jeg mye heller stikke hodet mitt inn i kjeften på en isbjørn enn å komme meg gjennom de fire eksamenene som venter på meg. Jeg vil heller gni chili i øynene enn å måtte sende inn en klage på vedtaket jeg fikk fra Nav. Og jeg vil heller sykle fjorten mil på en sykkel uten sete enn å ta tak i det udugelige fastlegekontoret mitt.
Jeg vil ikke være voksen. Hvor i all verden finner jeg skjemaet der jeg melder meg ut av den voksne verden?

Det regner ute. Dråpene faller taktfaste mot forskjellige overflater. Det høres ut som et merkelig orkester. Tårene mine svir på kinnene mine. Jeg er trøtt, men finner ikke roen. Det jeg finner er telefonen min. Jeg finner VG. VG som kan opplyse meg om at verden er nøyaktig like ødelagt og forbanna jævlig som alltid. VG som kan fortelle meg om Eurovision. Om kjolehets mot Berger. Om en som visstnok får post fra seg selv og om Angelina. Vakre Angelina som har fjernet brystene sine. VG som rapporterer fra Øygard-saken. Saken som alltid gjør meg kvalm og uvel. Det er forresten krig i verden. Vi glemmer det. Hele tiden. At folk lever i frykt og terror hver eneste dag rundt om på denne lille planeten vår. Vi vil glemme det. Selvsagt vil vi det.

Jeg tørker tårene. Nesa er tett. Det regner fortsatt. Men roen har nok en gang funnet plassen sin i meg. Det måtte bare en tårevåt og panikkfylt time til først.
Jeg kommer meg gjennom dette også. Selvsagt gjør jeg det. Alternativer finnes ikke.
Jeg tenker som Timbuktu. Det ordner seg. Det gjør det alltid. Det fikser seg til slutt.

Og med det sovner jeg endelig.

Hva er planene dine videre?

 



Jeg puster dypt flere ganger i det jeg går opp trappa. Like innenfor døra står han og venter på meg. Vi håndhilser og jeg føler etter han opp i andre etasje. Hjertet mitt dundrer i kroppen, svetteperlene formerer seg som kaniner i panna mi, men utenpå er jeg rolig. Samlet. Jeg får oppgaven min og beskjed om at jeg nå har en halv time på meg til å forberede meg. Nord-Irland. Tankene svirrer. Jeg leser raskt gjennom teksten flere ganger. Ser opp fra boka og gjentar det hele for meg selv. Teller antall stikkontakter. Det må være rundt ti stykker. Kanskje er dette egentlig et datarom? Det er ingen maskiner her inne nå. 
Jeg hører Hurtigruta i det den er på vei inn til kai. Femten minutter har altså gått. Det stikker litt i magen. Men tankene er på plass.

I det eksaminatoren og sensoren er på plass blusser nervøsiteten opp. Jeg hører at stemmen min skjelver da jeg begynner å snakke. Men etter få minutter går det bedre. Jeg puster dypt nok en gang og finner meg selv. Jeg svarer utfyllende på spørsmålene jeg får, men kjenner varmen brer seg i ansiktet da jeg innser at jeg nesten bommer på noe sensor spør om.
Jeg blir bedt om å vente utenfor mens de vurderer min eksamen. I gangen er det masse bøker. Lærebøker. Ti-femten bind om verdenshistorien. Masse fagstoff. Jeg kjenner jeg er letta, men selvsagt spent på utfallet. Da jeg blir kalt inn igjen vurderer jeg om jeg skal sette meg fordi jeg er redd beina ikke vil holde meg oppe. De hadde vurdert meg mellom fem og seks. Og kommet fram til at de egentlig ikke hadde noe å trekke meg for. En sekser. Min første sekser på en eksamen noensinne. Jeg er svimmel av glede. Det er nesten så jeg ikke tror det er sant.

Så. I det jeg kler på meg skjerfet og jakka mi, da spør eksaminator: Hva er planene dine framover? Jeg snubler i ordene mine. Jeg kan engelskboka ut og inn, men dette spørsmålet føler jeg at jeg stryker på. Jeg svarer noe svada om at jeg ikke helt vet. Kanskje studere videre? Kanskje flytte? Har egentlig ikke tenkt så mye over det.

Sannheten er at hjemme ligger det et vedtak som trer i kraft 01.06.2013. Et vedtak som sier at jeg er 100% uføretrygdet. Det sier jeg selvsagt ingenting om. Sannheten er at jeg slett ikke vet hva framtiden viser. Jeg aner ikke om jeg finner meg en jobb eller hva den i så fall kommer til å være. Jeg aner ikke hvor jeg er på vei. Men det er likevel godt å føle at jeg lykkes i noe her og nå. Så får framtida bare være.

Her og nå er jeg stolt. Her og nå er jeg verdifull. Her og nå. 



En uke som vegetarianer.

Jeg blir stadig inspirert til å prøve nye ting av å være medlem i enkelte forum på nettet. Forrige uke resulterte det i at jeg valgte å være vegetarianer i en uke. Jeg - som så mange andre - er rimelig middagslei og generelt matlei i perioder. Jeg ble tipset om FRUKT.NO og etter en liten runde der hadde jeg en hel haug med oppskrifter jeg ville teste ut. Det er så mye godt man kan lage uten kjøtt! 
Vi spiste pai stappa med grønnsaker, rotfruktsgrateng med hjemmebakt gulrotbrød til, grønnsaksvafler, bønnesuppe med utrolig gode scones ved siden av. Sånn for å nevne noe.
I neste runde vil jeg prøve ut flere fiskeretter. Men er godt fornøyd med å ha fått litt nye innputt på middagsfronten.
Det trenger ikke være kjedelig om man bare tør prøve litt nye ting. 

I tillegg er det mange søte saker man kan kose seg med som ikke nødvendigvis er veldig usunne. Ostekake laget av vaniljekesam, bær og kjeks var en vinner.
Lun fruktsalat med marsipan var svært godt, og blåbærpannekaker kan helt klart anbefales. Smoothien på bildet inneholder faktisk avokado, lime og valnøtter for å nevne noe.
Alt i alt var det en uke med mye godt på menyen.
Og jeg ser nå at man ikke trenger å være kjedelig i matveien, selv når man skal gjøre ting relativt enkelt og greit.
Nå kommer jeg ikke til å bli vegetarianer på heltid - til det er jeg altfor glad i kjøtt.
Men som et avbrekk i en litt for kjøttdominert middagsuke så var dette velkomment. Og flere av rettene skal nok prøves igjen. 

Dette går også over.



Jeg undrer meg over kroppens reaksjoner. Stiller meg litt på utsiden og betrakter meg selv. Jeg forstår ikke.
Kanskje snakker vi ikke samme språk? Den roper jo høyt nok til at jeg på ingen måte kan overse den. Men likevel forstår jeg ikke hva den vil.
Jeg gråter. I en blanding av frustrasjon og smerte. Jeg prøver å puste rolig.
Etter så mange år skulle man tro man ble vant til kroppens krumspring. Til kroppens intense humørsvingninger.
Men likevel overrasker det meg stadig at en dårlig periode kan treffe meg med så intens kraft så kort tid etter en veldig god uke. Nå møtte jeg ikke bare veggen. Men veggene. Jeg lister meg forsiktig langs veggen til jeg finner en åpning jeg kommer meg gjennom. Så gjentar jeg prosessen med neste vegg.
Også dette vil jeg komme meg gjennom. Også denne perioden vil gå over i en ny og god en. Jeg vet det av erfaring.
Jeg blir sjeldent redd av smerter nå. Ikke sånn som før. Da jeg ble lammet av frykt om smertene føltes ukjente en dag. Nå vet jeg at ukjent ikke er farlig. Ukjent er muligens bare en ny følgesvenn. Periodevis. For det må være snakk om perioder. Hvis ikke mister jeg pågangsmotet, staheten, styrken som holder meg oppe.
Mister jeg det - da mister jeg alt.
Og det er jeg på ingen måte villig til å gjøre.
Men jeg undrer meg. Over at vendingene er så brå.
Jeg må bare henge med. Jeg må bare kjenne etter.
Jeg må bare finne lyspunktene som holder hodet mitt over vannet til også dette er over.

Les mer i arkivet » Juni 2015 » August 2014 » Juni 2014
Prinsesse Grønn

Prinsesse Grønn

30, Sør-Varanger

Hemmeligheten ligger i hjertet mitt.

Bloglovin'

bloglovin

 

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits