Lenge siden sist.

08.08.2014. Sist gang jeg postet noe her. 08.06.2015. Jeg er her igjen. N. Mye har skjedd. se tilbake gjr meg nesten svimmel.

Livet er noe annet n. Selvsagt med oppturer, nedturer, frustrasjoner, gleder. De samme flelsene. Det samme spekteret. Bare s innmari mye rikere.

Fr og etter flytting. Da og n. Jeg er lykkelig. Ikke hele tiden. Men ingen er det. En konstant lykke finnes ikke. Lykken er flyktig. Som sm barn leker sisten. Hoppende, hylende, i alle retninger. Og plutselig er den nr deg. Lykken. Den kommer og gr. Som den skal. Og livet fles alltid litt bedre nr lykken har tittet innom.

Jeg trives. Med livet. Leiligheten. Meg.

S mye har skjedd. Men jeg er her n. Igjen.

Flodbølger.

Jeg åpner øynene. I et par sekunder kjenner jeg ingenting. Hjernen er søvnig. Sløv.
Lufta står stille. Klam. Varm. Jeg trekker pusten dypt, og noe eksploderer inni meg. Smertene skyller gjennom kroppen som massive flodbølger.
Sommeren er så deilig. Så sløvende vakker. Men den har gjort noe med meg. Varmen vekker smertene.
Desperasjonen bygger seg opp. Det er like før alt i meg brister.
Jeg ligger stille, men det føles som å falle ned i et uendelig mørke. Jeg klarer ikke forholde meg til meg selv. Det strider mot alt jeg har lært, men her og nå forsvarer jeg vett og forstand ved å distansere meg. Ikke kjenn etter. Ikke ta inn smertene. De er ikke meg. Jeg nekter å godta dem.
Så jeg går inn i en stille krig mot meg selv. Jeg kjenner jeg forakter de delene av meg som forårsaker så mye vondt. Deler av meg vil straffe, vil gjøre vondt tilbake. En galskap brygger i meg. Jeg forstår at jeg er i en situasjon der jeg taper uansett hva jeg gjør.
Jeg vil ikke føle. Vil ikke tenke. Vil ikke være.
Men jeg føler. Tenker. Er.
Jeg tar medisinene mine. Tør fortsatt ikke røre meg. Så jeg ligger her. Lukker øynene og ber stille om at smertene må roe seg. Om at jeg ikke vil miste meg selv i dag heller.
Etter en liten time faller ting på plass. Medisinene virker. Nok til at jeg kommer meg ugrasiøst opp i sittende stilling. Jeg kler på meg. Forsiktig. Klønete.
I det jeg reiser meg opp får jeg et glimt av meg selv i speilet. Jeg smiler til meg selv. Flodbølgene fikk ikke dratt meg under i dag heller. Jeg står oppreist. En seier større enn mange kan fatte. Nå kan dagen starte. Sakte. Uten kamp.

Svnls.

S skjer det igjen. Jeg stirrer i veggen. Kjenner at hvert fiber i kroppen er vken. I hyspenn. Jeg aner ikke hvorfor.
Jeg var jo i utgangspunktet trtt. Jeg trodde jeg var sliten. Jeg tror faktisk jeg er bde trtt og sliten.
Men likevel ligger jeg der. Vken. Jeg trykker p telefonen. Spiller litt. Sjekker dagens bilder p Instagram.
Tenker p absolutt alt og absolutt ingenting p en gang.

Tro om det blir like fint vr som de har spdd i morgen? Kanskje jeg m ta en smertestillende til s jeg fr slappa av? Hvorfor gjr det s vondt nr jeg egentlig ikke har gjort noe for provosere smertene? Hva er den lyden? Har vi faktisk rotter p loftet? Jeg m komme meg nordover en tur snart. Mon tro om ytterdra er lst? Jeg tror faktisk Putin vil gjenopprette Sovjetunionen. Det er bra mye sykt som foregr i verden. S heldig jeg er som bor i Norge. Jeg skjnner ikke hvorfor HelseNorge fungerer s godt for enkelte og s rva for andre. Tro om jeg har levd et tidligere liv der jeg gjorde veldig mye galt, og at jeg derfor straffes for dette den dag i dag? Kanskje jeg ikke kan g den lengste turen i morgen, siden kroppen gjr s vondt. Jeg burde egentlig stvsuge. Jeg er faktisk ganske trtt. Det er for varmt her. Kan ikke mkene bare holde kjeft! hhh... Er klokka virkelig s mye!? Hva skal jeg finne p til middag i morgen?

Jeg burde sove. Trenger s mye svn for tiden.

Det er bare s vanskelig.
Hodet vil ikke gi meg ro. Og kroppen spiller visst p lag med hodet i natt.
S der ligger jeg. Vken. Frustrert.
Jeg sjekker vekkeklokka - fem timer til jeg skal opp. Det hjelper ikke. Gjr meg ikke mer trtt. Tvert imot.
Jeg lukker ynene. Kjenner hjerteslagene som gr litt for fort.
Finner ikke ro.
pner ynene.
Legger telefonen bort.
Snur meg litt.
Lurer p hva som feiler meg.
Hvorfor sover jeg ikke nr jeg er s sliten? Hvorfor lar jeg ikke kroppen f hvile? Jeg aner ikke.
Jeg registrerer bare at jeg nok en gang ligger her.

Frustrert.

Sliten.

Svnls.

Gode intensjoner.

Gode intensjoner. Alltid s gode. S forbanna gode. I morgen skal jeg g tur. En skikkelig lang tur. Jeg gleder meg.

Vkner. Det tar litt tid komme meg ut av senga, men treningsklrne finnes fram. P med dem. Om et par timer er jeg p tur. S godt det skal bli. M bare vente s jeg kan tenke klart gjennom smertene. Jeg venter en time. Jeg venter to. Klokka tolv slr tanken meg at det begynner haste. Kanskje m jeg bare ta den nest lengste turen. N br kroppen ha sluttet herje snn innvendig. Det skal jo ikke gjre vondt n. Men det gjr vondt. Og jeg er s ubeskrivelig sliten. Apatisk sliten.

Egentlig vil jeg bare legge meg. Spole tilbake. Starte dagen p nytt. Men det gr jo ikke. Klokka gr s fort. Og inni meg gr alt s fryktelig sakte. Jeg sliter med reise meg opp. Den minste ting gjr vondt i dag. Og nr sant skal sies fler jeg meg utmattet bare av vre til. Utmattet av ha sttt opp. Utmattet av ha satt p en vask med klr. Utmattet fordi jeg sitter oppreist. S patetisk...

Treningsklrne er fortsatt p, men om f strakser skifter jeg. M ut for handle middag.

Intensjonene var gode. Kroppen var bare veldig uenig. Jeg pleier g uansett. Jeg gjr det bare. Overser kroppens intense protest. Men ikke n. Ikke nr smertene har dominert s lenge. Da blir min vilje stadig veid opp mot om det er verdt de pflgende smertetimene. Verdt en ettermiddag og kveld der jeg er kvalm, svimmel og frustrert. Av ren smerte.
Har jeg overskuddet til det i dag? Helt rlig? Jeg har ikke det.

Intensjonene fr vre s gode de bare vil. Det gikk ikke som jeg skulle nske i dag. Men I MORGEN! Da skal jeg g!

Kneblet av min egen usikkerhet,

Det er s vanskelig vre rlig. S vanskelig finne ordene som forklarer. Ord jeg ikke selv ender opp med misforst.

Da jeg gikk til verdens beste psykiater for snart ti r siden fortalte jeg han om kaosdyret. Et dyr som lever inni meg og som skaper uro, frykt, sorg og fortvilelse - fordi det ligger i dens natur. Et dyr som gjr meg alene og tom for ord. Et ekkelt dyr som gjr at det jeg ser i meg selv, det jeg fler blir fordreid til grusomme ting.

Siden den gang har jeg stort sett flt meg frisk. Trygg i meg selv. Sterk. Jeg har ikke tvilt p ordene mine. Jeg har flt meg viktig nok til dele av meg selv.



Jeg har brukt vinteren p granske meg selv. Satt meg selv p sidelinja, for s hente rd og tilbakemeldinger i det jeg har oppdaget hva som er galt inni meg.

Kaosdyret er tilbake. Men forskjellen er stor. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke n. Jeg har ikke gitt opp troen p livet. Troen p det gode. Troen p meg. Jeg vet om min egen styrke og jeg str sttt i mitt eget sinn.

Men fysisk. Fysisk er alt kaos. Og her ligger kjernen til problemet. Jeg finner ikke ordene til beskrive dette. Ordene som kan forklare hva som foregr i kroppen min. Og med det fler jeg meg ensom. Trist. Sliten. Og ofte ubrukelig.

Jeg har det vondt. Veldig vondt. Jeg har smerter hele dagen. Fra jeg vkner. Til jeg legger meg. Og om natta vkner jeg av mareritt, smerter og uro. Det river i beina mine, nervene er for korte, de prver strekke seg, men de str bare i spenn. Ryggen svir, brenner, klorer meg inn i kjttet - inn til beinet. Jeg vil hyle. Hyt. Skrike at nok er nok. Jeg m ha en pause. Jeg m ha litt ro.

Trene sitter lst. Jeg grter fr jeg i det hele tatt registrerer hva som skjer. Jeg kjenner vte kinn fr reaksjonen og flelsene har ndd gjennom systemet. Og jeg fler p en hplshet jeg ikke har vrt borti p lenge. P evig lenge. Kaos. Ubeskrivelig kaos.

Jeg har gtt turer i vinter. Utallige turer. Flere hundre kilometer har jeg gtt s langt i r. Jeg har ikke klart stoppe. Egentlig vil jeg bare g - g til verdens ende. g gir meg ro. g demper smerter. g gir meg livskraft og styrke til holde ut.



N. N kan jeg ikke g. Ikke snn som jeg vil. Og det gjr meg rasende. Jeg sitter fast i min egen kropp. Jeg er s opprivende fortvilt at jeg veksler mellom hysterisk latter og krampegrt p f sekunder.

Det har vrt s mye lettere vre stille. Late som. Ta p masken. Se s fint jeg smiler. Se s greit alt er. Se s lite frykt jeg brer p.

S mter jeg meg selv i usikkerheten. I det kroppen viser tegn som fr meg til undre. Som gjr meg om til en bitteliten fugleunge som har falt ut av redet. Jeg er s hjelpels. Jeg er s opprrt. Jeg er s tankefull, jeg er s tom.

I det ene yeblikket ser jeg alt med klarhet. Jeg er meg. Min egen herre. God nok. Klar til kjempe denne kampen. Det blir jo bedre. Det blir alltid bedre. Men s snur vinden. Og med den snur jeg. Jeg str svidt oppreist. Jeg knuser i mte med en ny dag. Jeg reagerer med sorg hver kveld. Fordi jeg ikke vil legge meg. Fordi tanken p en ny morgendag er alt jeg hater. Med en vill og utemmet kraft hater jeg smertene som tar for seg av alt jeg er. Den stjeler dagene mine, tygger opp energien min og spytter ut livsgleden min.

Jeg er mer enn bare smerter. Men akkurat n fles det slett ikke snn.

Og med dager som dette kommer skammen. Skammen over at jeg ikke duger. At jeg er verdils i det store bildet. Og dermed er sirkelen komplett. Jeg knebler ordene mine fordi de ikke fortjener livets rett. Men her er de. Stygge. rlige. Jeg. Har. Det. Vondt.

Og det er faktisk greit si det. Det er faktisk ok skrive det ned. pne opp for dele igjen.

Ting blir bedre. Alt tilsier det. I mens venter jeg. Utlmodig. Sliten. Men forsiktig optimistisk.



Jeg ser meg.

Jeg ser meg.
For frste gang det siste halve ret. Ikke flyktig og overfladisk. Ikke tvilende og urolig.
Jeg ser meg med alt jeg er.
Alt jeg har vrt denne vinteren. Jeg ser alt som har skjedd. Alt som har skapt arr. Alt som har ftt meg til vokse.
Plutselig ser jeg det. At jeg er meg. Jeg har vrt usikker. Lengtet tilbake til meg selv. Lett p alle mulige steder.
S mye har gjort vondt. S mye har vrt mer smertefullt enn jeg har vrt i stand til hndtere.
Jeg har vrt redd for miste forstanden. Klamret meg fast til hva som enn mtte vre nr meg i det avgrunnen stirrer meg i hvityet.
yeblikkene av godhet har holdt meg sammen. Samlet. I de har jeg unngtt forg. I de har jeg vokst meg sterkere enn alt det andre.
N ser jeg at jeg er her. Her. Ikke alle andre steder. Jeg har vrt her hele tiden.
Det har bare vrt s vanskelig se gjennom slret av alt det som har pgtt. Alt det som har stjlet dagene mine. Stjlet meg.
N ser jeg at jeg aldri ble borte.
Jeg har vrt her hele tiden.
Jeg har bare glemt se etter.
Men n.
N ser jeg meg.

St i det.

S rart vi er skrudd sammen. S finurlig detaljert. Klar til kjempe de utroligste kamper p kun et yeblikks varsel.
Vr sken etter svar er uendelig. Vi higer etter kunnskap. Vi trenger kontroll.
Jeg fler meg herjet. Av en feig og usynlig motstander. Jeg er ikke klar, men kampen er tydelig i gang allerede.
Jeg vinner nok. Jeg m bare rustes opp frst.
Om frste runde ikke gikk i min favr gjenstr det mange der jeg skal briljere.

Bring it on.

Vann. Meg.

Mitt element. Vann. Av vann er jeg kommet - til vann skal jeg bli. Jeg finner alltid sinnsro i mtet med havet. Finner umiddelbar trst i de massive kreftene vannet rommer.
Mitt stille vann, mitt kaotiske hav. Hele skalaen, som den jeg selv brer p. Det stille, rolige, avbalanserte sammen med det intenst brkete kaoset som stadig krasjer.
En sammensetning av motpoler, av forskkeller som trenger hverandre for vre hel.
Mitt element. Vannet. Meg.

Her. Og. N.

Her og n. Det er alt som teller. Her og n. Jeg fler meg bde blind og dv for annet. Her og n.
Kanskje er det den eneste mten jeg kommer meg opp hver morgen?
Fokuset p yeblikket. Fokuset p dagen. Dagen i dag. Av og til ogs morgendagen. Men for det meste bare her. Og n.
Det er mange ord som sperres inne. Ord jeg burde bruke, men som jeg ikke setter sammen til setninger. Fordi jeg m vre. Her og n.
S fr morgendagen bare komme.
Framtida fr snike seg med.
En dag blir jo ogs den her og n.

Skogen min.

Jeg setter meg ned p en stein. Den er av den skarpe sorten. Jeg sitter ikke godt. Men jeg bryr meg ikke. Noen mker leker i vinden like ved meg. Det er overskyet, mot solas vilje. Bak meg hrer jeg mennesker. Mennesker med motorsag. De sager ned skogen. Skogen min. Skogen jeg sker tilflukt i. Der jeg vet jeg er langt nok unna, samtidig nrt nok til at alt er ok. N delegger de den. For gjre den menneskevennlig. Jeg syns vi heller skal vre skogsvennlig. Men menneskene med motorsag bryr seg ikke om hva jeg tenker. De har en jobb gjre. Hold ut, skogen min.

Vinden er skarp. Den prver rive tak i meg. F meg med. Men jeg vil ikke. Jeg gr mine egne veier. Flger stien som mange ftter fr meg har gtt opp. Stien jeg n kjenner steg for steg. Jeg har det godt her. Her er jeg hjemme. I strre grad enn jeg er nr jeg gr i bygatene. Jeg er hjemme i skogen. I vannkanten, p fjellgrunn. Der. Der hrer jeg til. Der finner jeg meg selv. Tanken p at mennesker tar fra meg hjemmet mitt er vondt. De gjr det for at det skal bli lettere. Lettere for alle. Framkommelig. Egoisten i meg nsker ingen framkommelighet. Jeg nsker uberrt natur. Opplevelser. Stier! Stiene forsvinner. Til fordel for grus. Stein p stein. I hopetall. Det er ikke det samme. Jeg vil ikke ha grus. Jeg vil ha skogen min.



Jeg prver memorere. Huske skogen som den var. Ikke som den blir. Den var stor. Fyldig. Byde seg over trange stier. Noen steder s trangt at man flte skogen holdt rundt en. En slags klem fra harde greiner. N er trrne langt fra stien. De omfavner ikke. De observerer bare menneskene som gjr s kraftige innhugg i den. De fr ikke vre nr. Skogen er ikke det vi vil ha. Den er ikke praktisk nok, skogen min. S glad jeg er for at jeg er gammel nok til kjenne skogen i hjertet mitt. Til ha danset rundt i den til toner fra Queen. Don't stop me now. I want to break free. S trist for de som ikke fr oppleve den. Som ikke kan kjenne bekymringer renne vekk i skogbunnen. Som ikke er like heldig som meg. Som ikke kjenner skogen min.

Endelig!

Jeg har vrt forkjlet. Svimmel. Snrrete. Tett. Og vinden har regjert utenfor dra. En uke med knallsol, men med s kald vind at det har vrt helt uaktuelt ta turen ut.
Etter nesten en uke med vind vknet vi til en relativt stille dag i dag.
En dag uten en sky p himmelen. Solskinn. Fin temperatur. Sndag. Det m man jo benytte seg av.
En tur var akkurat det vi trengte. Ikke en lang tur.
Men en frisk og fin tur i deilig vintervr.
S deilig det er f naturen rett i fleisen p en helt vanlig sndag. Snn at man virkelig kjenner p det gudommelige i moder jord.
Jeg fler meg heldig. Heldig som fr vre en del av dette. Endelig!












Madeira

En lang charterflytur tidlig om morgenen. Drmmen for enhver, er det ikke? Vel. Jeg sov. S og si hele veien. I det jeg pnet ynene og forlot flyet i en svnig dus slo skjnnheten mot meg. Madeira. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Men det ble likevel noe helt annet. Jeg var plutselig omringet av bratte bakker, hav s langt ynene kan se, og murhus. Sm og ste murhus.

kjenne solen varme i starten av Januar tiner raskt opp et nordnorsk hjerte. Nr man i tillegg fr oppleve natur som tar pusten fra en, nydelig mat og vin, herlige mennesker og skjulte kunstskatter, da er det hele rimelig komplett. Og alt dette, sammen med mannen i mitt liv. Jo, jeg tilbringer gjerne rets frste dager p en slik mte igjen. Absolutt. Madeira, du har ikke sett meg for siste gang.




























Jeg lever.



Brtt er hsten her. Med full kraft. Den fargerike og solrike delen er blst av banen. Tilbake str nakne trr og regntunge landskap.
Dette er min rstid. Mrket som omfavner oss fr meg til fle meg trygg. Jeg ser endringene i naturene fra dag til dag, og legger merke til nye detaljer hele tiden.
Jeg er mer oppmerksom p det som skjer rundt meg. Dette er tiden der jeg gr inn i meg selv.
Jeg finner tilbake til grubleren i meg. Hun som analyserer alt. Hun som fler med hvert fiber i kroppen.
Alt blir s forsterket for meg nr hsten troner utenfor. Gleder frer meg til nye hyder, sorger slr meg ned i kjelleren med et knyttneveslag i kjeften.
Jeg lever. Det er det ingen tvil om.
Jeg gr i dvale om sommeren. I form av at jeg da bare flyter med. Jeg har det godt, og har ikke noe behov for fundere s mye over det. Jeg stopper opp og nyter det faktum at jeg bare er.
At det er fint vre. Uten komplisere.
Men hsten. Hsten er en annen historie. Jeg elsker hsten. Min elskede rstid som vekker meg s grundig til live.
rstiden som tvinger meg til ta et oppgjr. Med alt jeg har utsatt. Alt jeg har undertrykt. Og alt som topper seg.
Alle isfjellene jeg ikke engang ante var der. N er de der. Alle sammen. Og jeg kjenner det. Jeg kjenner alt.
Det gjr vondt. Det gjr godt. Det gjr at jeg met ett er mer enn bare en som flger strmmen.
Plutselig er jeg alt. Alt og ingenting.
Hsten er en virvelvind, en vulkan, en langvarig storm. Og forholdet mitt til den er turbulent. Turbulent, men ekte.
Jeg elsker hsten. Jeg elsker at jeg lever igjen.
Uansett hvor forbanna vondt det gjr.

Norgesferie.

S har vi vrt p veien igjen. Vi har opplevd Vestlandet p sitt beste. Vi har tilbragt fantastiske dager i Arendal og omegn.
Vi har tatt livet med ro i Son. Vi har vrt en snartur innom vakre Steinkjer. Vi har hatt deilige dager i Kirkenes. Vi har overnattet i Bod og Troms.
Og vi har hatt noen f dager hjemme i Brnnysund.
Landet vrt imponerer. Landet vrt gjr meg stolt av vre norsk. Landet vrt fyller meg med refrykt.
Landet vrt gjr meg nr religis. I den grad nrhet til naturen er religion.
Jeg kan ikke legge ut alle bildene jeg tok i sommer.
Men jeg kan legge ut TOPP 15.
Topp 15 naturbilder.
Topp 15 "Jeg-M-bare-skryte-litt-av-det-hinsides-flotte-landet-jeg-lever-i":




























Sverige!

I sommer fikk jeg oppleve Sverige. Snn p ordentlig. Tidligere har Sverige vrt et land som er praktisk kjre gjennom for komme nordover/srover i Norge. N ble Sverige et land man burde se. Et land som burde nytes. Et land med fantastisk arkitektur og hyggelige smsteder. Et land jeg kjenner jeg gjerne vil utforske i strre grad med rene. Sverige, vakre Sverige. I r har du virkelig imponert meg. Jeg kommer gjerne igjen. Bde en og to ganger.
Dette er min Sverigetur i bilder:

















































Listetid!

Siden jeg kom hjem har jeg:

-Allerede hatt en srdeles svnls natt.
Dels takket vre badenden p Instagram som har vrt skyld i at jeg i dag fler jeg har indre bldninger i magen fordi jeg har ledd s mye. Dels fordi ryggen min er et gigantisk rumpehull.

-Ikke pakket ut kofferten min.
Bare fisket ut enkelte ndvendigheter nr trangen for slikt har meldt seg.

-Slettes ikke ftt orden i sysakene.
Ikke at jeg eier sysaker. Men det er en del ta tak i etter rundt fem uker borte fra hjemmet.

-Ikke spesielt lyst til g til frisren i morgen tidlig.
N gjelder ikke dette da jeg har vrt hos frisren i dag. Faktisk var det ganske koselig.

-Blitt gressenke.
Duden jeg bor med er i Narvik. Sjlvaste Narvik. Stakkars.

-Ftt hjem igjen duden jeg bor med.
Yes. Tre dager har jeg n hatt oppe dette innlegget. Verdensrekord i latskapsskrivning?

-Hatt en vkenatt.
Jeg brukte hele natta p se Catfish - the tv show. Folk. Er. Spik. Spenna. Gal.

-Kjent p at hjemme faktisk er rimelig deilig.
Til og med nr hjemme er i Brnnysund.

Sommer.

Flyet mitt ankom nettopp gaten. Flyet som tar meg med til Kirkenes. Min barndomsby. Byen som fles fremmed, men likevel s innmari kjent. Intet er nytt under midnattssolen.
Sommeren har vrt travel. Lang og kort p samme tid. Jeg gleder meg til en uke med vennskap, familie, latter og gode stunder. P samme tid blir det deilig komme hjem. Hjem til hverdagens sm gleder.
Men akkurat n. N gleder jeg meg bare til alt det som gjenstr av rets ferie. Sommeren er langt fra over.

Mitt stille vann...

Sommeren har vrt god. Ordene har vrt av den gode sorten. Slik sommerord skal vre. Opplevelser. Varme. Familietid. Kjrlighet. Det har vrt fint vre til. Fint kjenne p at livet byr p ufattelig mye glede om man bare tillater det. I natt har jeg tid til tenke. Tid har jeg plutselig overskudd av. Ved siden av meg i mrket ligger min kjreste skatt. Min aller mest dyrebare. Han sover. Og har gjort det lenge. Klokka er for mye. Andre vil kanskje si den er for lite. Men for meg er den mye til klokke vre. Jeg har ikke sovet. Jeg har sett inn i denne vesle skjermen. Latt mobilens internett ta meg med. Det er lenge siden jeg har flt trang til flykte. Heldigvis. Men i natt vil jeg langt bort. Vekk fra meg selv. Flukten er halvhjertet. Aller helst vil jeg bare lukke ynene. Sove. Men smertens sylskarpe grep er over meg. Jeg finner ikke ro. Jeg slapper ikke av. N vker jeg. Vker og venter. Jeg m sove litt. Kjre ryggen min, gi meg noen timer? Vi kan kalle det vpenhvile om du vil. Jeg er rede til ta opp kampen igjen senere i dag. Om du bare gir meg noen timer til ruste opp. Sommeren har fortsatt langt igjen. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Selv i natt. Selv mens jeg forgjeves kjemper mot meg selv. Dette er en natt. En vond natt. Tenk s mange gode som venter. Gjennom ordene har jeg funnet fotfeste. Jeg mistenker usammenhengende setninger og skrivefeil. Jeg bryr meg ikke. Jeg har herved mobilblogga for frste gang. Og det fungerte nyaktig som jeg ville. God natt. God august.

Jeg og Natten.



S er vi her igjen. Du og jeg. Det er lenge siden vi har sett hverandre slik som dette. Lenge siden det bare var oss. Sist vi mttes p denne mten var det med forstyrrelser fra skolebker.
N er jeg alene. Du har min fulle oppmerksomhet.
Jeg er meg. Du er Natten. Fr, i et liv langt tilbake i tid, var vi bestevenner. Vi gledet oss til se hverandre. Frydet oss nr vi fikk lange og mrke timer sammen.
Ting har endret seg. Jeg prioriterer ikke deg n. Jeg prioriterer Dagen.
Jeg merker du mter meg nlende. Litt sprrende ser du p meg. Skal vi virkelig vre sammen n? Du lurer meg ikke, gjr du vel? Jeg forsikrer deg om at jeg ikke lurer deg. At mine intensjoner er rene. Det er oss to n. Akkurat n. Det blir nok lenge til neste gang, og snn vil jeg det skal vre.
Jeg lytter til lydene dine. En fugl har vknet. Den synger hest. Noen biler surrer forbi. Kanskje er det noen som har feiret sommeren og er p vei hjem? Det klukker i rrene p badet.
Utenom dette er det bare pusten min og fingrene mine som treffer tastaturet som bryter stillheten.
Sakte smyger lyset seg inn gjennom vinduene. Det blir lyst tidlig her i nord.
Egentlig liker jeg deg, Natten, best nr du er mrk. Nr du er kald, mrk og stjerneklar. Da er du p ditt vakreste. Da er du stille. Da er du trygg og god.
Og da er jeg trygg. I meg selv.
N er jeg her med deg fordi jeg har det vondt. Ikke inni meg som s mange ganger tidligere. S altfor mange ganger har vi mttes fordi jeg mentalt har vridd meg i intense tak av smerter. I
kke n. N er det fysisk. N er det kroppen som gjr opprr. Hver celle er smerte. Hver celle er kvalme. Hver celle er i trassalderen.



Jeg har funnet roen i deg. Nok en gang. I ditt mulm og mrke har jeg ftt slippe taket. Jeg har falt inn i dine armer og latt alt av bekymringer og uro forlate meg.
Som religionen renser de troende har du gjort meg nogenlunde hel igjen.
Som du gjorde fr. Det forblffer meg hvor trofast du er.
Etter all denne tiden.
Jeg m snart forlate deg igjen. Jeg kjenner hodet trenger hvile. Hvis bare kroppen vil la meg hvile.
Vi inngr kompromisser. La meg hvile n, s skal du f brukes i morgen.
Jeg lover kroppen bevegelse om den lar sjelen min, tankene mine, hjertet mitt hvile litt i natt.

Vi sees nok igjen, gamle venn. Takk for at du tok vare p meg denne gangen ogs.
Jeg er glad jeg kan stole p deg, selv om vi sjelden mtes alene lengre.
Du og jeg. Jeg og Natten.

Spontan og lykkelig.

Siden jeg flyttet til Brnnysund for tre og et halvt r siden s har jeg hatt et ml om sykle til Torghatten, g opp i Torghatten - og aller helst komme meg hjem like hel etterp, ogs dette p sykkel.
Jeg hadde ingen planer om at dagen i dag skulle bli dagen jeg gjorde nettopp dette. Jeg startet dagen med en tur til frisren og hadde egentlig bestemt meg for en bitteliten treningskt innendrs, da vrgudene ikke er helt venn med oss for tiden. Vel. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg var NDT til komme meg ut til Torghatten i dag. La regn vre regn. Man overlever litt drittvr. Er tross alt Finnmarking helt inn i margen.
Jeg pakka sekken med mat og drikke. Uten duger jo ikke helten. Og det ville vrt utrolig dumt. Lydbok p ret, hjelm p hodet, regnjakke p - klar!

Mtte mange Lambi-sauer p turen. Det s ut til at de hadde en konkurranse gende der det var om gjre se mest mulig ut som de var retarderte.
Denne fikk 10 i stil av meg og sa seg fornyd med det:


I'm here! Torghatten! Etter 12-13 kilometer p sykkelen var det bare komme seg opp i Torghatten.

Det er en fantastisk tur oppover her, fantasien kan lett lpe lpsk s man mter bde troll og hekser i skog og stein omkring seg.

Det var littegranne vtt enkelte steder p stien. Gjorde det bare ekstra gy hoppe fra stein til stein med et intenst nske om at det ikke skulle ende i dd og fordervelse.

Do you see the face that's watching over us? Jepp, fler meg mye tryggere med en gorilla i stein som tar vare p meg.

Et lite stykke natur m til.

Hva er vel bedre enn trapper laget av stein man finner i nrheten?

And I'm up! Wohooooo! La oss ikke snakke om det faktum at det fltes som at beina mine skulle falle av og at tanken p sykle hjem igjen nesten fikk meg til grine.



Hei, alle saman! Sjekk hjelmhret mitt da!

Man kan bli litt koko av vre p tur helt alene...



En snill og veldig tysk dame tok bilde av meg. Jeg takka pent og hun skjnte svidt et kvekk. Jeg kvekker ikke s ofte, s det var greit at hun forstod.

On the road again! Ble plutselig litt flere pauser p hjemturen. Vurderte om jeg bare skulle flytte til den lven der. Var liksom s mye greiere enn dra helt hjem.

Ikke alle er like vennligsinnede her i strket.

Familien til Andungen Kvakk er p tur.

Bildet er dpt "Tomhet":

Deeeeeeer var jeg! Inni det fjellet. Jeg er kul!



S stolt av at jeg endelig gjennomfrte drmmen jeg har hatt i s mange r. S fr man bare ta det som en krigsskade om jeg ikke klarer komme meg opp av senga i morgen tidlig.

Gotland!

Kjre Gotland!

Takk for dine endelse timer med sol!
Det gjorde godt for en kropp som var gjennomsyret av forkjlelse.
se byen badet i sollys var det som skulle til for myke opp sjelen, hjertet, tankene.
De siste mnedene har vrt tffe.
N fikk jeg fokusert p skjnnheten.
P smilende mennesker. P vakker arkitektur. P alt det Visby ville vise oss.

Takk for alle de fantastiske bygningene som fortsatt str etter at r og vr har revet de i fillebiter.
Det gjr noe med hele Visby.
Det gjr byen spennende.
Full av fortidens eventyr og drmmer.
Perfekt for jenter p jakt etter mentalt pfyll.

Og takk for alle blomstene! Alle rosene som s frodig lente seg mot oss i alle gater.
En vakker pminnelse om se skjnnheten i de sm tingene. Verdien i det som setter farge p tilvrelsen.
Stopp opp et yeblikk. Bare for beundre det perfekte naturen bidrar med.

Takk for trange gater med ste hus.
Gater som minner om Astrid Lindgrens fantastiske univers.
Gater der barndommen blusser opp.
Med sm og vakre hus. Tett i tett. Som om de stadig omfavner hverandre.
Takk for ste smbutikker med verdens hyggeligste ansatte.





Takk for en utsikt som tok pusten fra meg.
En utsikt mot en evig horisont.
En utsikt fylt med det du mtte nske.
Og takk for sjrverskipet! Utropstegn - hyst ndvendig.

Takk for helt nydelige matopplevelser.
Smakseksplosjoner og fantastisk service.
Takk for smilende mennesker som ordner alt uten sure miner.
Takk for gode stunder med mennesker jeg er glad i.





Takk for borger og ruiner!
Jeg flte meg plutselig som et barn. Et barn p oppdagelsesferd.
Et barn med fantasi p ville veier.
Borgen beskytter. Borgen verner om meg. Borgen er mitt tilfluktssted.
I tankene. I drmmene. I fantasienes eventyrlige spinn.

Takk, kjre Gotland.
Jeg kommer nok tilbake igjen.

Fine dager med fine mennesker.

Vi hadde besk i forrige uke. Av to av de beste menneskene jeg vet om. Bestemor og Terje.
S heldig vi er som har mennesker som beriker livet vrt. Som stikker innom og gir oss mentalt pfyll og gode opplevelser.
Vi fikk dem med oss p en tur rund Klubben. En flott tur i nromrdet. Dagen etter tok jeg, bestemor og Terje turen til Vega. Vakre Vega. M helt klart tilbake dit!
Takk igjen for besket.
Gleder meg allerede til vi sees igjen.










































Jeg vil skrive.



Jeg vil skrive.

Om fasader og masker.

Om stillhet etter stormen.

Om det du ikke ser.

Om ting som gleder.

Om sommer og sol.

Om late og harmoniske dager.

Om bker jeg skal lese.

Om reiser jeg ska lut p.

Om valget som nrmer seg.

Om omveltninger.

Om slag jeg har vunnet.

Om prisen som betales.

Om tankesprell og fjas.

Jeg vil skrive.

Men akkurat n.

Her og n.

Vil jeg for en liten stund

bare vre.

Nytt kamera!

Jeg har levd i en liten boble de siste par mnedene. En boble med fagstoff. En boble med press. En boble med flelseskaos.
Innimellom har jeg likevel klart lfte hodet. Jeg har sett etter detaljene rundt meg. Jeg har pusta fritt.
Jeg har ftt testa bursdagsgaven min fra kjresten. Et fantastisk kamera som jeg vet jeg vil forelske meg mer og mer i etterhvert som tiden gr.
Her er en liten smakebit p bilder jeg har knipsa siden bursdagen min i midten av mai. Enjoy!





























Intenst.



Jeg stopper midt p gata. Sola varmer meg. Heldigvis kan jeg gjemme meg bak solbriller. Ikke at det hjelper der jeg str rett opp og ned og hulker. Jeg hikster etter luft. Nesa er rd og kinnene svir.

I gr var dagen. Dagen jeg pyntet meg litt ekstra for. Min siste eksamen p videregende skole. Jada. Jeg henger nesten ti r etter resten av folk p min alder. Men det var uansett i gr jeg skulle danse seiersdansen til lyden av vakre frihetstoner i hodet mitt. Snn ble det ikke.

Jeg lever med kroniske smerter. Kronisk invalidiserende smerter. Hver dag. Fra jeg lfter hodet fra puta om morgenen til jeg legger hodet p den samme puta om kvelden. Det er egentlig et under at jeg sover s lite som jeg gjr for tiden, da svnen er min eneste reelle flukt fra smertene.

Flukt fra smertene. Det strider mot omtrent samtlige fagfolks meninger. Du skal ikke flykte fra smerter. Du skal lytte til kroppens signaler. Hodet og kroppen er ett. Du er ikke bare hodet ditt. Du kan ikke avskrive kroppen som en del av deg. Jeg vet alt dette. Jeg vet det s godt at om jeg fikk en eksamen i dette mtte de finne opp en ny karakterskala. S flink ville jeg vrt.

Jeg trodde det ta fag som privatist skulle vre relativt greit. Jeg hadde vel og merke innsikt nok til fordele hele prosjektet over to r. N ser jeg at til og med det kan ha vrt strabasist.
Jeg tok ikke helt med i betrakningen at jeg har en 100% stilling som brer av kroniske smerter.
Den siste mneden har jeg hatt to skriftlige, og tre muntlige eksamener. Noen trekker nok p skuldrene og tenker at det er da ikke en s stor bragd.

For meg har det vrt en kamp. En sinnsykt tff kamp. Jeg har vrt innom alle flelser p skalaen. Det har vrt en indre krig. En krig mot meg selv. Det kommer ingenting godt ut av erklre seg selv krig. Hvordan i alle dager kan noen vinne den krigen? Logikken forduftet etterhvert som utmattelsen overtok. Hodet mitt sendte etsende vske nedover i kroppen. Hatfylte tanker. Sinte tanker rettet mot meg selv. Jeg grt. Masse. Lenge. Daglig. Helt til jeg vknet en dag for en liten uke siden og kjente meg tom. Fullstendig tom. Tom for tanker. Tom for flelser. Tom.
Det verste jeg vet er vre tom. Tom=Fare. Tom=Varselsignal. Tom=RivRuskendeGalt.

I gr kom alt tilbake som fire tornadoer. Det traff meg med full styrke.

Da jeg grtende gikk ut av skolen i gr ettermiddag s var det ikke fordi jeg stryk p min siste eksamen. Jeg gjorde ikke det nemlig. Jeg stod. Og blodslitet mitt har dermed vrt verd det.

Den bunnlse og sre sorgen jeg flte da jeg forlot skolen i gr hadde mye gjre med utfrelsen av siste eksamen. Jeg flte meg s urettferdig behandla at blodet kokte i rene mine. Det som skulle vre pur glede for meg ble p en halv time omgjort til et svrt uggent raseri. Resten var nok en renspikka reaksjon p kroppens beredskapsmodus den siste tiden. Plutselig var jeg ferdig. Plutselig var alt over. Plutselig var mlet faen meg ndd.

Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Men nr blir livet som man planlegger? Livet er i konstant opprr. Vi henger med i svingene om vi holder oss godt nok fast.

N skal jeg ta vare p meg selv. Kjenne hvilke behov jeg har. Hva hele meg nsker og trenger.

Det er sommer. Jeg er ferdig med videregende. Jeg er fri.




Don't let me get me.



26.05.

Jeg sitter p baderomsgulvet med ryggen mot dra. Stirrer rett inn i den tomme vaskemaskinen vr. I et lite glimt fler jeg at jeg stirrer inn i et speil. Et speil uten speilbilde. Et speil som viser innsiden, ikke utsiden. Tomhet. Jeg reiser meg opp. Trker trene og snyter nesa. Puster. S dypt jeg kan. Noe som for yeblikket bare er noen patetiske hikst. Godt nok. Klar. Ferdig. Lev.

Jeg har mister tellinga p hvor mange ganger grten har overmannet meg i dag. Og det er ikke bare i dag. Det var det samme i gr. Og dagen fr det. Dagen fr det igjen var slett ikke bedre. Faktisk har de siste ukene for det meste besttt av trer. Snrr. Fortvilelse. Selvhat. Sinne. Frustrasjon.

Det fles som en kamp mot meg selv. Konstant. Jeg er s forbanna. Forbanna p meg selv.

"Alle andre" sjonglerer jobb, skole og trening. "Alle andre" mestrer hverdagen. "Alle andre" er s uendelig flinke.

Og her sitter jeg. Jeg som stuper rett inn i en murvegg med panna frst fordi jeg er overveldet av alt jeg m gjennom n. Jeg som flte batteriene var tomme for to uker siden, men som fortsatt har halvannen uke som gjenstr fr jeg kan trekke pusten igjen.


30.05.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg i mellomtiden har funnet en middelvei. At jeg n er klar for kamp. At jeg har funnet fram fighteren i meg og at snrr og trer er historie. Vel...

Jeg grt bare to-tre ganger i gr, og det er jo en forbedring. Vel og merke grt jeg i all offentlighet da jeg snakket med mamma i telefonen, men det fr bare vre. I dag har jeg bare grtt en gang s langt. Noe som forvrig ikke er noen stor bragd siden klokka bare er halv elleve....

Det er ikke vilje jeg mangler. Det er ikke staheten min det er noe galt med. Det er et skalt sammensatt problem. Tverrfaglig om du vil.

This too shall pass. Yup. Det bare fles ikke helt reeelt akkurat n. En uke fram i tid fles som et eviglangt ondt r. Og her sitter jeg, utslitt, utslettet.

Jeg sover for lite, selv om jeg prver sove mye. Kroppen vil bare ikke. Den er i helspenn, den er eitrende forbanna, den er nervs og den er i ferd med g i streik. Jo, ogs henger visstnok hodet fast i kroppen, s det fungerer s langt under gjennomsnittet at gjennomsnitt ikke lengre er noe srlig gy utgangspunkt.

Det vil ta tid finne tilbake til meg selv. Jeg er evig takknemlig for de erfaringene jeg brer med meg. De erfaringene som n gjr det lettere brste av meg en periode fra helvete, heve hodet - se framover, isteden for grave meg ned, gi opp, gjre meg vondt.

Jeg er sterkere n, selv nr jeg fler meg som svakest.

S fr det faen bare vre at jeg for en periode m vre sterk med trevte kinn og tett nese.

Every day I fight a war against the mirror
I can't take the person starin' back at me
I'm a hazard to myself

Don't let me get me
I'm my own worst enemy
It's bad when you annoy yourself
So irritating
Don't wanna be my friend no more
I wanna be somebody else

I wanna be somebody else...

Panikk.

Jeg merker ikke at jeg grter fr jeg kjenner en tre trille inn i ret mitt. Jeg ligger i senga. Det blir fortsatt litt mrkt p kvelden, selv om antydningen til dagslyset er der nr vi legger oss. Det har vrt en fin dag. Jeg har flt meg verdsatt, viktig, sett. Jeg er sliten i det jeg legger meg. Og tankene er et stort nste jeg ikke finner endene p. Mine forventninger blandes med andres forhpninger. Min skuffelse surres inn i andres arrogante holdninger. Det overvelder meg at jeg reagerer med trer. Mange trer. En usynlig knyttneve slr meg i magen og jeg sliter med puste.

Er det dette som er vre panisk? Jeg ser med skrekk p den perioden jeg n skal inn i. Overskudd er et ord jeg bare vagt forstr betydningen av. Det er ikke en del av hverdagen min. Det er en sjeldenhet jeg fr hilse p et par ganger i uka/mneden. N vil jeg mye heller stikke hodet mitt inn i kjeften p en isbjrn enn komme meg gjennom de fire eksamenene som venter p meg. Jeg vil heller gni chili i ynene enn mtte sende inn en klage p vedtaket jeg fikk fra Nav. Og jeg vil heller sykle fjorten mil p en sykkel uten sete enn ta tak i det udugelige fastlegekontoret mitt.
Jeg vil ikke vre voksen. Hvor i all verden finner jeg skjemaet der jeg melder meg ut av den voksne verden?

Det regner ute. Drpene faller taktfaste mot forskjellige overflater. Det hres ut som et merkelig orkester. Trene mine svir p kinnene mine. Jeg er trtt, men finner ikke roen. Det jeg finner er telefonen min. Jeg finner VG. VG som kan opplyse meg om at verden er nyaktig like delagt og forbanna jvlig som alltid. VG som kan fortelle meg om Eurovision. Om kjolehets mot Berger. Om en som visstnok fr post fra seg selv og om Angelina. Vakre Angelina som har fjernet brystene sine. VG som rapporterer fra ygard-saken. Saken som alltid gjr meg kvalm og uvel. Det er forresten krig i verden. Vi glemmer det. Hele tiden. At folk lever i frykt og terror hver eneste dag rundt om p denne lille planeten vr. Vi vil glemme det. Selvsagt vil vi det.

Jeg trker trene. Nesa er tett. Det regner fortsatt. Men roen har nok en gang funnet plassen sin i meg. Det mtte bare en trevt og panikkfylt time til frst.
Jeg kommer meg gjennom dette ogs. Selvsagt gjr jeg det. Alternativer finnes ikke.
Jeg tenker som Timbuktu. Det ordner seg. Det gjr det alltid. Det fikser seg til slutt.

Og med det sovner jeg endelig.

Hva er planene dine videre?



Jeg puster dypt flere ganger i det jeg gr opp trappa. Like innenfor dra str han og venter p meg. Vi hndhilser og jeg fler etter han opp i andre etasje. Hjertet mitt dundrer i kroppen, svetteperlene formerer seg som kaniner i panna mi, men utenp er jeg rolig. Samlet. Jeg fr oppgaven min og beskjed om at jeg n har en halv time p meg til forberede meg. Nord-Irland. Tankene svirrer. Jeg leser raskt gjennom teksten flere ganger. Ser opp fra boka og gjentar det hele for meg selv. Teller antall stikkontakter. Det m vre rundt ti stykker. Kanskje er dette egentlig et datarom? Det er ingen maskiner her inne n.
Jeg hrer Hurtigruta i det den er p vei inn til kai. Femten minutter har alts gtt. Det stikker litt i magen. Men tankene er p plass.

I det eksaminatoren og sensoren er p plass blusser nervsiteten opp. Jeg hrer at stemmen min skjelver da jeg begynner snakke. Men etter f minutter gr det bedre. Jeg puster dypt nok en gang og finner meg selv. Jeg svarer utfyllende p sprsmlene jeg fr, men kjenner varmen brer seg i ansiktet da jeg innser at jeg nesten bommer p noe sensor spr om.
Jeg blir bedt om vente utenfor mens de vurderer min eksamen. I gangen er det masse bker. Lrebker. Ti-femten bind om verdenshistorien. Masse fagstoff. Jeg kjenner jeg er letta, men selvsagt spent p utfallet. Da jeg blir kalt inn igjen vurderer jeg om jeg skal sette meg fordi jeg er redd beina ikke vil holde meg oppe. De hadde vurdert meg mellom fem og seks. Og kommet fram til at de egentlig ikke hadde noe trekke meg for. En sekser. Min frste sekser p en eksamen noensinne. Jeg er svimmel av glede. Det er nesten s jeg ikke tror det er sant.

S. I det jeg kler p meg skjerfet og jakka mi, da spr eksaminator: Hva er planene dine framover? Jeg snubler i ordene mine. Jeg kan engelskboka ut og inn, men dette sprsmlet fler jeg at jeg stryker p. Jeg svarer noe svada om at jeg ikke helt vet. Kanskje studere videre? Kanskje flytte? Har egentlig ikke tenkt s mye over det.

Sannheten er at hjemme ligger det et vedtak som trer i kraft 01.06.2013. Et vedtak som sier at jeg er 100% ufretrygdet. Det sier jeg selvsagt ingenting om. Sannheten er at jeg slett ikke vet hva framtiden viser. Jeg aner ikke om jeg finner meg en jobb eller hva den i s fall kommer til vre. Jeg aner ikke hvor jeg er p vei. Men det er likevel godt fle at jeg lykkes i noe her og n. S fr framtida bare vre.

Her og n er jeg stolt. Her og n er jeg verdifull. Her og n.



En uke som vegetarianer.

Jeg blir stadig inspirert til prve nye ting av vre medlem i enkelte forum p nettet. Forrige uke resulterte det i at jeg valgte vre vegetarianer i en uke. Jeg - som s mange andre - er rimelig middagslei og generelt matlei i perioder. Jeg ble tipset om FRUKT.NOog etter en liten runde der hadde jeg en hel haug med oppskrifter jeg ville teste ut. Det er s mye godt man kan lage uten kjtt!
Vi spiste pai stappa med grnnsaker, rotfruktsgrateng med hjemmebakt gulrotbrd til, grnnsaksvafler, bnnesuppe med utrolig gode scones ved siden av. Snn for nevne noe.
I neste runde vil jeg prve ut flere fiskeretter. Men er godt fornyd med ha ftt litt nye innputt p middagsfronten.
Det trenger ikke vre kjedelig om man bare tr prve litt nye ting.

I tillegg er det mange ste saker man kan kose seg med som ikke ndvendigvis er veldig usunne. Ostekake laget av vaniljekesam, br og kjeks var en vinner.
Lun fruktsalat med marsipan var svrt godt, og blbrpannekaker kan helt klart anbefales. Smoothien p bildet inneholder faktisk avokado, lime og valntter for nevne noe.
Alt i alt var det en uke med mye godt p menyen.
Og jeg ser n at man ikke trenger vre kjedelig i matveien, selv nr man skal gjre ting relativt enkelt og greit.
N kommer jeg ikke til bli vegetarianer p heltid - til det er jeg altfor glad i kjtt.
Men som et avbrekk i en litt for kjttdominert middagsuke s var dette velkomment. Og flere av rettene skal nok prves igjen.

Dette gr ogs over.



Jeg undrer meg over kroppens reaksjoner. Stiller meg litt p utsiden og betrakter meg selv. Jeg forstr ikke.
Kanskje snakker vi ikke samme sprk? Den roper jo hyt nok til at jeg p ingen mte kan overse den. Men likevel forstr jeg ikke hva den vil.
Jeg grter. I en blanding av frustrasjon og smerte. Jeg prver puste rolig.
Etter s mange r skulle man tro man ble vant til kroppens krumspring. Til kroppens intense humrsvingninger.
Men likevel overrasker det meg stadig at en drlig periode kan treffe meg med s intens kraft s kort tid etter en veldig god uke. N mtte jeg ikke bare veggen. Men veggene. Jeg lister meg forsiktig langs veggen til jeg finner en pning jeg kommer meg gjennom. S gjentar jeg prosessen med neste vegg.
Ogs dette vil jeg komme meg gjennom. Ogs denne perioden vil g over i en ny og god en. Jeg vet det av erfaring.
Jeg blir sjeldent redd av smerter n. Ikke snn som fr. Da jeg ble lammet av frykt om smertene fltes ukjente en dag. N vet jeg at ukjent ikke er farlig. Ukjent er muligens bare en ny flgesvenn. Periodevis. For det m vre snakk om perioder. Hvis ikke mister jeg pgangsmotet, staheten, styrken som holder meg oppe.
Mister jeg det - da mister jeg alt.
Og det er jeg p ingen mte villig til gjre.
Men jeg undrer meg. Over at vendingene er s br.
Jeg m bare henge med. Jeg m bare kjenne etter.
Jeg m bare finne lyspunktene som holder hodet mitt over vannet til ogs dette er over.

Les mer i arkivet Juni 2015 August 2014 Juni 2014
Prinsesse Grnn

Prinsesse Grnn

30, Sr-Varanger

Hemmeligheten ligger i hjertet mitt.

Bloglovin'

bloglovin

 

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits